Er Gud slem?

Publisert på Verdidebatt.no

Det er ganske mange ting jeg syns kvalifiserer for status som slem. Å fornekte sitt barn, for eksempel, er noe bare slemme mennesker gjør. Foreldre skal gå gjennom helvetes pinsler for sine barns skyld, det er en del av arbeidsbeskrivelsen.
 
Å bryte andre mennesker ned, å overbevise dem om at de er dårlige, at de skader omgivelsene sine, at verden hadde vært et bedre sted hvis de ikke var til, er også slikt man må være slem for å gjøre. Hvis de man gjør det mot i tillegg er unge og forsvarsløse, da tror jeg man må være som Lindgrens ridder Kato; tvers igjennom ond med et hjerte av stein.
 
Å fysisk skade noen som ikke kan forsvare seg, å skjære i kjøtt, slå ben i stykker, brenne i hud, å lukke noens strupe er kanskje likevel det som raskest får meg til å tenke at folk er slemme, onde, ødelagte mennesker uten sjel. Tvi vøre sånne folk, altså.
 
Det hender jeg treffer dem. Foreldre som kaller sine egne barn for jævelunger, som stenger dem ute i kulda, som nekter dem omsorg. Voksne som hakker og hakker på barns ”feil” og ”mangler”, som henger dem ut for særheter de måtte ha, som setter opp en trang norm og gir klart uttrykk for at alt utenfor normen er forkastelig. Menn som skader sine barns mor. Slemme, slemme mennesker, tenker jeg. Noen ganger skulle jeg gjerne ha trodd på en straffende Gud som kunne dømme sånne folk til evige flammer og tortur.
 
Da er det rart å oppdage at mange av dem som tror på én Gud, tror at den Guden applauderer slik ondskap. I de hellige bøkene deres står det nemlig både at man skal være snill, ta vare på hverandre og elske hverandre, vise ydmykhet og la Gud dømme, og at man skal skjære legemsdeler av hverandre og la fjellene renne av hverandres blod. For en utenforstående som meg er det i seg selv merkelig at noen tror at bøker så fulle av selvmotsigelser er Guds ord, men enda merkeligere er det at mange, tror Gud syns det er viktigere at de husker å være slemme enn at de husker å være snille. Gud liker det, sider de, og så mobber og slår og forsømmer de andre av hjertens lyst. Gud er med andre ord slem.
 
Det aller merkeligst er likevel at ikke alle de andre som tror på den samme Guden, ikke blir kjempesure for at noen påstår at Guden deres er slem. Hvis noen hadde sagt noe sånn om noen jeg var glad i, tror jeg jamen jeg hadde gitt dem en på tygga. Eller i alle fall sett veldig, veldig strengt på dem.
 
Hvordan kan en kristen høre noen si at deres Gud ikke ønsker uskyldige barn ufødte fordi de tilfeldigvis fikk homofile foreldre uten å protestere? Hvordan kan hun leve med å vite at andre pisker ungdom de mener bør forandre sine følelser i hennes Guds navn? Hvordan kan en muslim høre noen si at islams Gud vil at folk skal steine andre mennesker for sin kjærlighets skyld uten storme ut på gata med plakater i protest?
 
Jeg kan føle meg såret når folk vil skade meg og mine i Guds navn. Mest lei meg blir jeg likevel på vegne av min stakkars avdøde grandtante. Hun som mye heller ville at sønnene skulle la være å konfirmere seg enn at de skulle gjøre det uten å mene det de sa, hun som krøket sine gamle knær ned på gulvet og ba for oss hvis vi bannet, hun som ga og ga og ga og aldri, aldri dømte. Jeg skulle ønske jeg kunne forsvare hennes Gud, og Guden til de gamle muslimske damene som sikkert finnes der ute, som er som henne. Men jeg tror ikke, så jeg kan ikke. Da blir jeg fryktelig lei for at så få av de som tror bryr seg nok om hennes Gud til å gjøre det.