Kulturkampen mot trans

«Kulturkrig» er et merkelig ord. Det høres ut som en overdrivelse, for en kamp som føres om og med kultur, med teaterforestillinger, kunstutstillinger, bærenett, facebookstatuser og memes, med rektors mikrofon på skoleavslutning, brennende koraner og grytelokk som slår takta til slagord er vel ikke noen krig, akkurat? Men egentlig er «kulturkrig» en underdrivelse, fordi det kjempes om makt, ikke bare om kultur, og fordi det kjempes med vold, ikke bare med kultur. Det kan for eksempel se ut som om trans-delen av kulturkrigen består av folk som bruker skikkelig dårlige tegneserier, memes og kronikker for å latterliggjøre og diskreditere transfolk som forsvarer seg med bedre tegneserier, kronikker og t-skjorter med slagord. Men i realiteten er trans-delen av kampen bare en variant av kjønns-delen, og den består av folk som vil ha makt til å bestemme over kroppene til ikke-ordentlige-menn. I vårt samfunn er ordentlige-menn standarden, og er du ikke helt mann – for eksempel fordi du ikke er oppdratt som gutt, eller fordi du ikke har en standardisert mannskropp, eller fordi du ikke glir inn i en stereotypisk mannsrolle som inkluderer heterofili, eller fordi du er ikke-binær eller kvinne, er du under standard og trenger formynderskap. (Historisk ligger også grunnlaget for mye rasisme her, rasebiologene var fryktelig opptatt av at melaninrike menn lignet på kvinner, i noen tilfeller overflatisk som i lite skjeggvekst og ikke særlig bulende muskler, i andre tilfeller måtte de gå mer medisinsk til verks og for eksempel hevde at en voksen afrikaners hjerne og ryggrad lignet til forveksling på en europeisk kvinnes.) Formynderskapet kan gi seg absurde utslag, som at folk som bærer ikke-levedyktige fostre må møte i abortnemd for å få avslutte svangeskapet etter 12. uke, eller at voksne folk ikke selv kan avgjøre om de vil kvitte seg med en livmor de ikke har bruk for som skaper ubehag eller alvorlige problemer, eller om de vil fjerne brystene de er redde for å få kreft i eller bare ikke har lyst til å ha hengende der. Samtidig får heterofile cis-menn sterilisere seg og ta hormonpreparater for å regulere lyst og energinivå så mye de lyster. En trans-gutt som ikke øsnker seg pupper må bruke helseskadelige binders i årevis før noen vil vurdere operasjon, mens en yngre cis-gutt med samme problem (ja, cis-menn har pupper, og noen har nok vev til at de syns det er flaut) får henvisning på dagen. Vil du regulere kroppen for å passe inn i patriarkatets kjønnsrollemønster stilles ingen spørsmål, men hvis du ikke passer inn i det mønsteret og vil regulere kroppen så folk som ser deg skjønner hvem du faktisk er, er det ofte helt umulig å få tillatelse fra formyndere som ikke kan forestille seg at å bryte med normer kan være bra for noen.

Her må jeg presisere at jeg selvsagt skulle ønske man komfortabelt kunne være ikke-binær panseksuell forholdsanarkist og se ut som Barbie eller Ken hvis det nå engang var sånn man var skapt. Men å skape et samfunn der individer blir sett som seg sjøl og ikke som representanter for binære kjønnskategorier er en endring jeg må jobbe for – jeg kan ikke legge den jobben på transungdommene våre.

Det at det er ikke-ordentlig-mannlige kropper som settes under formynderskap, betyr ikke selvsagt ikke at alle ordentlige-menn syns formynderskapet er en god ting. Man kan utmerket godt være ordentlig-mann og ikke ha lyst på den typen makt over andre. Men det betyr dessverre heller ikke at det bare er ikke-ordentlige-menn som kjemper for å beholde formynderskapet. Heterofile kvinner kan syns det er deilig å leve i et samfunn som bekrefter deres livsvalg som riktig og naturlig og mene at barn burde skånes for kunnskap om homofili så de kan bli i skapet lengst mulig og skamme seg så mye at de ikke begynner å stille spørsmål ved om det heterofile ekteskapet virkelig er den eneste veien til lykke. Homofile cis-menn kan ha kjempet så hardt for å føle seg komfortable i en kropp som vil ligge med andre menn at de får spader av folk som ikke ønsker å beholde mannskroppen sin. Ikke minst kan folk som angrer på valg de har tatt for sin egen kropp, enten det er kvinner som får komplikasjoner etter å ha fått silikonpupper eller menn som angrer på at de valgte å leve som kvinner hele 20-åra syns det er deilig å ha noen å skylde på – det var formynderskapet om svikta, de er jo ikke-ordentlige-menn og kan ikke forventes å ta ansvar for sine egne voksne valg.

De som kjemper for mer formynderi gjør det ikke først og fremst gjennom memes, men gjennom velorganisert og velfinansiert politisk påvirkningsarbeid for å frata transfolk behandlingstilbud, for å innskrenke retten til selvbestemt abort, for å beholde politiets straffefrihet når de går løs på ikke-ordentlige mannskropper. De kjemper med stygge blikk og kommentarer når damer med kort hår går på jentedo, med spyttklyser og knyttnever når synlig skeive beveger seg utendørs, med kuler når vi feirer kampene vi har vunnet. Og vi som forsvarer oss gjør det ikke først og fremst ved å skrive sjukt lange greier som denne her, men ved å fortsette å eksistere, så synlig og outrert som mulig, så fritt vi kan, for å bevise at vi finns, og at vi ikke aksepterer formynderiet. Det er derfor konservative av alle slag kan møtes i hatet mot Pride nå som Pride i større og større grad også inkluderer transfolk. Vinner de av oss som har fått samfunnets velsignelse til å leve som menn retten til å si det privilegiet fra seg, vinner de av oss som ikke har fått noen sånn velsignelse retten til å kreve den, vinner ikke-binære retten til å bare være mennesker utenfor de fordømte kjønnskategoriene, forsvinner grunnlaget for det kjønna formynderiet. Da er en annen verden plutselig mulig – for oss alle. Det er ikke det eneste som må til for at vi alle skal bli fri, men det er et skikkelig stort skritt på veien.