Å kunne tegne

I påska spanderte jeg på meg skikkelige blyanter, skikkelig tegnepapir – og tid til å tegne. Det er en deilig unyttig luksus, for jeg kan ikke tegne. Ikke sånn og forstå at jeg ikke kan tegne en hånd eller en motorsykkel sånn at du skjønner at det er en hånd eller en motorsykkel. Og slett ikke sånn å forstå at jeg ikke kan finne flyt, ro og nytelse i det å tegne. Men tegningene mine kan ikke brukes til noe. Jeg kan ikke tegne tegneserier eller bilder eller karikaturer som holder så høy kvalitet at de kan vises frem, stilles ut eller selges. Ikke har jeg tålmodighet til å øve så mye, og ikke har jeg talent.
 
Den definisjonen av ”kan ikke tegne” lærte jeg på videregående. Jeg gikk tegning form farge med drama og musikk, fordi jeg syns tegning og drama og musikk var gøy. Jeg visste allerede før jeg begynte at jeg neppe kom til å drive det til noe på noen av områdene, jeg hadde ingen drømmer om musikkhøyskole, teaterhøyskole eller kunstakademi. Jeg ville bare komme meg gjennom videregående uten å ta skade på min sjel.
 
Det gikk fint med musikken. Musikklæreren var musikklærer – han lærte oss noen gamle greske trestemt og fikk oss til å danse i syvtakt, men om noen sang surt eller falt ut av takta, tok han ikke på vei for det. Det var jo ikke musikklinja vi gikk, heller.
 
Det gikk fint med drama. Dramalæreren vår lærte oss maskespill og pantomime, vi holdt monologer og lagde en riktig fin liten satire om innføringen av reform ’94. Og om noen prata bak maska eller glemte å prate i monologen, tok hun ikke på vei for det. Det var jo ikke dramalinja vi gikk, heller.
 
Tegningen, derimot. Vi skulle blande egg tempera og tegne kroki og stilleben og læreren var ikke tegnelærer eller formingslærer, nei, hun var kunstner. Det var bare på grunn av skjæbnens lunefullhet hun hadde måttet ta til takke med en undervisningsjobb fremfor den verdensberømmelse hun nok syns hun hadde fortjent, og det hadde vært ille nok om ikke klasserommet hadde vært fullt av barn som altså ikke kunne tegne. Som opptok hennes verdifulle tid med vårt søppel, slik at hun ikke fikk brukt alle sine krefter på de som hadde noen form for talent, de som kunne bli noe, bli til noe. Det var kanskje ikke kunstakademiet vi gikk, ikke rein tegnelinje, en gang, men det var ikke hennes feil.
 
Jeg lærte naturlig nok ikke så mye om tegning, annet enn altså at å tegne for sin egen nytelses skyld er å anse som verdiløst. Men jeg lærte fryktelig mye om kunstnere, om de selvopptatte, selvhøytidelige som i grunn syns de er for gode for denne verden, i alle fall alt for verdifulle til å sløses bort på noe så mundant som lønnsarbeid. Det finnes jo noen sånne innenfor de øvrige edle kunster, også, og der jeg satt på påskeferie med tegneblokka mi og et hav av tid gikk det plutselig opp for meg hvorfor de selvhøytidelige forfatterne som mystifiserer sin kunst og er nedlatende mot ikke-kunstnere byr meg så grenseløst imot.
 
Delvis minner de meg om henne. Delvis minner de meg om min angst for å bli som henne.
Kjære leser, hvis du mistenker at jeg er på vei dit: Skyt meg.