Liberal beredskap.

Jarle Bernhof skriver i Aftenposten i dag: 
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/En-folelse-av-trygghet-6969979.html
Han presenterer en vanlig misforståelse: Økt trygghet må innebære mindre frihet. Den eneste måten å øke beredskapen på, er å bevæpne politiet og sette opp metalldetektorer over alt. Folk klapper rundt på face, ser jeg, for ingen vil vel leve i en politistat. Men ærlig talt, folkens. En liberal beredskap er mulig!

Vi kan velge å si ja, vi vil øke beredskapen, men nei, vi ønsker ikke mer overvåkning eller kontroll av individene. Det kan vi gjøre ved for det første å sette den enkelte i stand til å beskyte seg selv på en bedre måte. Vi kan oppdra våre barn til overlevelse ved å lære dem å svømme, også i kaldt ferskvann, å klatre, å løpe, å gjemme seg, grunnleggende selvforsvar, overlevelse i naturen og i byen, bare for å nevne noe. Jeg vil mye heller at min sønn skal lære slikt på skolen enn at han skal forstå kinesiske pinnetall eller shintoismen. Og også voksne kan med enkle midler settes i stand til å ta bedre vare på seg selv i krisesituasjoner. Folk burde få klar beskjed om hva Staten ikke kommer til å ordne for dem. Vi har ikke fungerende matlagre, det er ikke noen grunn til å tro at vi vil klare å håndtere alle likene dersom en alvorlig epedemi skulle bryte ut, vannforsyningen er avhengige av strøm, ingen kommer til å komme på døra di med et aggregat hvis strømmen går midtvindters. Så har folk i alle fall mulighet til å lage sin egen beredskap.

For det andre gjør vi det ved å sikre at de menneskene vi betaler for å overvåke folk som kjøper utstyr til å produsere enorme mengder sprengstoff, faktisk gjør det. At de som skal samordne nødetatenes innsats i krisesituasjoner øver nok til at de får det til når det smeller. Og at de som påtar seg å risikere livet for å redde liv faktisk tør det når uskyldige ungdommer slaktes ned enten det er på en øy eller i en skolebygning. Det er ikke greit at kriseøvelse etter kriseøvelse viser at ingen systemer fungerer, uten at skikkelige grep blir tatt før det virkelig smeller. Det var bare en mann som skøyt på Utøya, men det var mange som ikke stilte med den beskyttelsen ungdommene og deres foreldre hadde betalt over skatteseddelen i årevis. Det er brutalt, men det er sant likevel.

Ingen kunne forutse 22. Juli. Vi kan ikke vite når det kommer til å smelle neste gang, eller hvordan, eller hvorfor. Men vi visste da, og vi vet nå, at det kommer en smell. Vi visste da, og vi vet nå, at vi er skikkelig dårlig forberedt, og at dårlig beredskap koster umistelige liv. Denne gangen kan vi velge å gjøre noe med det.