Livet på kloden – først og sist

Kristenist-Hansen i Aftenposten hadde et veldig … inspirerende innlegg i dag («Liv først, så kloden»), der han brukte fire tusen tegn på å argumentere for at det ikke var noen vits i å redde kloden fordi folk drev med utagerende sex og abort og aktiv dødshjelp. Jeg er igrunn ganske fornøyd med å ha hakket ned et svar før klokken ti om morgenen. Det får neppe plass, i alle fall ikke i så lang form, men dere kan jo få lese det 🙂
 

Jan E. Hansen harselerer i en kommentar søndag 20.12 over alle som mener at det er viktig å redde kloden. Han syns det er langt viktigere å redde menneskers liv – ufødte så vel som flyktninger, dødsdømte og døende. Så liten respekt som vi har for menneskeliv, synes han visst ikke det er noen vits i å redde kloden – ”av hensyn til noen sjeldne fuglearter”.
 
 Kjære, hr. Hansen – klimaspørsmål handler ikke om fugler. Det handler om menneskene på Tuvalu og Kiribati som opplever at øyene deres synker i havet. De vil ha tid til å flykte, og sannsynligvis vil det finnes land som vil ta dem imot. Andre steder vil bare slummen drukne, men ingen vil være villig til å dele plassen sin med de tusener på tusener som står uten tak over hodet, og de snørrete treåringene som har mistet foreldrene sine skal få gå gråtende rundt i gatene til de dør av sult av sykdom – eller blir plukket opp av menneskehandlere. De millionene som mister regnet i Nord-Afrika vil ikke få flyktningstatus, vi skal se dem på tv, apati, desperasjon, oppblåste mager og innsunkne øyne. De millionene som blir innkalt til militærtjeneste for fedrelandet har slett ikke lov til å flykte, de skal trekke i uniform for å skyte på naboens sønner og voldta naboens døtre for å sikre at det er deres Fedreland som får kontroll over det vannet som det før var nok av til alle. Det er allerede for sent å forhindre dette. Men klimakatastrofen København viser med all tydelighet at vi ikke vil klare å stanse ved en temperaturstigning på et par grader, eller en havstigning på en meter eller to.
 
Så vil Nederland drukne. De nederlenderne som har flyttet hit for å redde norske bygder kan få arbeid som tilretteleggere for de tusener som blir tvunget til å reise. Og flyktningene fra Afrika vil slutte å be om flyktningstatus, de vil komme bølgende over grensene og rundt Europa vil det skytes, først med gummi, og så med skarpt. En fem år gammel pike med flettene sirlig inntil hodet, med alt for store øyne, som ikke kan smile lenger, vi vil se henne som en rotte som vil spise oss ut av vårt eget hus. Og i huset vårt råder kaos, det regner inn gjennom de flate takene og ned gjennom leira i skråningene, husene raser ut og folk dør, ti i Lillehammer, tjue i Bergen, noen snakker om at hele Grünerløkka kan gli ut i sjøen, vi får ikke importert mat mer, vi klarer ikke produsere nok selv. Så blir det kanskje umulig å vinne et valg uten å være for å forby privatflygning og å stenge de siste oljekranene, men når havet helt har sluttet å ta opp CO2, og metanet i stedet bobler opp fra havbunnen som om dypet selv slipper kjempestore promper, da er det for sent. Ikke for kloden, den klarer seg fint uten oss. Og det blir den nødt til, for enten man har fri abort eller ikke, tar ikke jorden lenger imot de barna som blir født.
 
Klimaspørsmål er et spørsmål om liv og død, hr. Hansen. Ikke for fugler, men for mennesker. Noen hundre tusen klimaflyktninger i dag, noen millioner i morgen, og oss alle på lang sikt – hvis gamle menn som ikke egentlig klarer å bry seg om noe de vet de vil få slippe å se får styre samfunnsutviklingen.