Tigger.

Jeg kjøpte Folk er folk av en hyggelig fyr fra Bulgaria i dag. Der skriver Lena Ulven om søvnløshet og andre luksusproblemer, og underveis forteller hun at hun har stjålet i en butikk en gang. En leverposteiboks, fordi hun ikke ville be foreldrene sine om penger.  ”Typisk drittunger”, skriver hun, og så sammenligner hun seg selv med mennesker som ikke har noen foreldre å ringe til, men som ikke stjeler, likevel. Så ble jeg sittende og tenke, da.

Jeg har vært en sånn drittunge. Ikke fordi jeg kunne klare meg selv, jeg var helt avhengig av at mamma betalte busskortet mitt for at jeg skulle komme meg på skolen, og lommepengene jeg hadde fått før jeg flyttet hjemmefra mottok jeg fremdeles. Men det var det som lå i avtalen, det var det vi var enige om. Jeg ba ikke om mer. Heller både tigget og stjal jeg, og jeg tigget og stjal en god del.

Tigging og stjeling er hardt arbeid. Den som tror at folk sitter med koppen fordi de er late, tar feil. Tiggingens psykologi er krevende greier, og en god tigger har alltid overblikk og møter alle de ulike menneskene som går forbi med det som skal til for å få akkurat det individet til å gi penger, eller å gå rolig forbi, eller i det minste bare slenge dritt. Ikke spytte eller sparke eller ringe politiet. Tigging var forbudt den gangen. Noe av det slitsomste var at vi måtte løpe sånn fra politiet. Ble vi tatt, forsvant timers fortjeneste inn i statskassa. Eller i politimannens lomme.

Jeg stjal, også. Fra de store kjedene som jeg tenkte sikkert ikke merket det likevel, og aller helst fra Shell som jo smurte apartheid og altså ikke fortjente bedre. Brød og ost og leverpostei. Det er ikke noe stas å stjele. Det er skummelt og ekkelt, og i motsetning til å tigge er det skikkelig nedverdigende.

Jeg valgte å leve sånn. Jeg kunne valgt å få mat av de fabelaktige foreldrene mine, men jeg er tross alt godt opppdratt. Jeg forsto prinsippet gjensidighet. Hvis jeg forlangte at de skulle opptre som omsorgspersoner, måtte jeg også gi dem tillatelse til å opptre som formyndere. Jeg ville måtte akseptere at de bestemte hvor jeg skulle sove om nettene og sammen med hvem. Hva jeg skulle spise, hvordan jeg skulle kle meg, hvordan jeg skulle snakke. Jeg kunne gjort opprør, selvsagt, krangla hver dag om matpakker og leggetider og hva jeg kunne skrive på jakkene mine, men jeg var ferdig med det, utslitt av det, i ferd med å bli sjuk av det. Og ettersom selv jeg, 15, skjønte at kravene foreldrene mine stilte ikke var det minste urimelige, var den eneste holdbare løsningen å frata dem muligheten til å stille krav. Jeg aksepterte ikke myndigheten, og kunne heller ikke be om omsorgen.

Drittunge?

Det er mange andre ting i livet mitt jeg skjemmes over, men den tida da jeg tok bussen tre kvarter hver vei til siste året på ungdomsskolen for at ikke barnevernet skulle komme og stjele meg fra det okkuperte kollektivet med kattestore rotter i veggene og tjue kuldegrader inne er ikke en av dem. Tigging og stjeling eller ikke. I valget mellom trygghet og frihet valgte jeg friheten, og det gjorde meg godt. Det ga meg ro til å slutte å drikke meg snublefull hver helg og selvtilitt til å prøve på alt jeg har lyst til, det ga meg erfaringer jeg har brukt i alle seinere jobber og kunnskap om meg selv og andre som er avgjørende for meg både som lærer og som forfatter. Det gjorde meg rett og slett til et bedre menneske og en sunnere og mer produktiv samfunnsborger. Sorry, Shell, men sånn i det store regnskapet tror jeg leverposteiboksene og ostepakkene var verdt det.

Jeg tror de fleste tiggerne ute i gatene våre er der av ren nød. Det gjør meg vondt. Jeg er glad for at jeg har penger nå, bare så vidt nok til husleia, kanskje, men alltid nok til å dele. Og hvis noen av dem virkelig er det FrP’ere kaller lykkejegere, mennesker som har et valg, om enn et dårlig valg, som kunne valgt større trygghet men som har en trang til frihet så sterk at de heller vil grave i søppeldunker enn å ha en sjef som pisker dem rundt med stoppeklokke, som går sine egne veier og aldri blir ærlige vaskehjelper men kanskje fryser i hjel eller starter et multimillionfirma, ville ingenting gjøre meg gladere. Det er ingen jeg heller deler med enn dem.