Italia, assa.

Hallo, regnet. Takk for sist! Om jeg har savna deg? Beklager, men jeg kan ikke si det. Faktisk må jeg innrømme at ditt fravær nok var det som gjorde følelsen av lykke så sterk da vi landa på Malpenza. I sol og seksogtyve varmegrader. Det kunne faktisk ha blitt ubehagelig varmt, hadde det ikke vært for airconditioningen i bilen snille, snille Knut henta oss i. Knut er pappaen til Amanda og Marius og mannen til Oda, han pleide å være assisterende rektor, men nå er han kroppsarbeider. De gjorde det, nemlig, det vi andre bare drømmer om, leide ut huset og kjøpte en nytt. I Italia.

I den kjølige bilen kunne vi peke for Trym – se, der er Alpene! Der er maisåkre, ser du det? Kan du gjette hva det er? Ris, ja. Og der, oppetter de første åsene i Piemonte, druer, druer, druer og flere druer. Stadig smalere og mer svingete veier, et slott på annenhver topp, en vingård på resten, og innerst i en krok av verden, mellom vinstokker og laubærtrær, ligger Cascina Gabri. Et fabelaktig hus med potensiale til å bli fabelfantastisk. Takmaleriene i stua hinter om at gulvet gjemt under linolium nok er verdt å hente fram, det som engang var et høyloft trenger en god runde høytrykkspyler og maling for å bli den mest spektakulære spisestua med plass til tretti, men såntno’ har ikke Oda og Knut fått begynt på enda, for de har revet kjøkken og bygd nytt. Oda er kokk, nemlig, med oppdrag som matblogger og lyst til å lage mat til oss.

Drikka fikk vi lage selv. Vinhøsten var nemlig usedvanlig tidlig i år, så den norskeide vingården borti høgget hadde ikke plukkehjelp før uka etter, og da ville det vært for seint. Så fikk vi stille i stedet, med små hagesakser og digre plastkasser i bratte åser mens sola sakte steig og varma oss på ryggen, og når vi ble skikkelig varme var det tid for lunsj. I time etter time. Jeg lurte et øyeblikk på om vi kanskje drakk mer enn vi hadde plukka av den vinen, men Trym var snill å regne ut at med femten flasker per kasse ble det plukka til mange tusen flasker hver dag, så det var nok ingen fare.

Jeg var ikke med hver dag. Jeg satt i skyggen ved huset og skreiv med en kopp te i hånda og en ekstremt lykkelig katt ved føttene, til soundtracket av naboens haner og en fjern traktor. Jeg kunne godt ha fortsatt med det, kjenner jeg, her jeg sitter i den mørke stua mi med ullsokker på føttene og hører regnet slå mot ruta.

Men den siste dagen var jeg med. Da skulle vi nemlig plukke nebiolo, og de druene skulle tråkkes på gamlemåten. Hvem vil ikke være med på det, liksom? Det var trangt å stampe rundt i det karet, men arbeidslaget mitt holdt takten alldeles strålende, for jeg kunne jo synge Bella Chiao og virvelstevet mens vi tråkka så druesafta skvatt og glatte druer ble til klissen mos under tærne. Trym fikk ikke tråkke, hankjønn som han er, men han hadde kokkeuniform med i kofferten og inntok kjøkkenet sammen med Oda og kan nå skryte av at han har vært kokk for kjendiser. Ikke at han hadde hørt om Ola Bye Rise før, eller om Klaus Hagerup, for den saks skyld, men en kjendis er en kjendis, da.

Det er vakkert i Piemonte. Den nærmeste lille byen, Nizza Monferato, er både praktisk og hyggelig.Men stor er den jo ikke, så bestemte oss for å ta toget til Torino. Bare at det ikke gikk noe tog fra Nizza Monferato den dagen, det gikk fra Asti i stedet. «Bus! In the corner of the place!» Buss erstatter tog er jo velkjent for oss nordmenn, så vi fant en smilende gammel dame som kunne fortelle oss at bussen til Asti gikk derfra, og erfarte til vår overraskelse at i Italia kommer buss for tog når den skal. Toget kom når det skulle, det også, på det sporet det sto at det skulle komme, det var fremme på minuttet presis, etter en behagelig tur i avkjølt vogn med myke seter. Kan noen sende ledelsen i NSB på kurs hos Trenitalia, eller?

Torino var en sånn by man kunne flytta til. Full av knallfarga hår og små homofamilier på bytur, oversiktlig og delvis veldig, veldig vakker. Og varm. Så vi gikk inn i en kjølig kirke så guttungen for første gang fikk se en skikkelig kirke. Han som syns alle som tror på gud er like dumme som de som tror på julenissen og som vi aldri har klart å forklare hva religiøse følelser betyr for de som driver med sånt, ville ikke gå igjen. Han gapte på statuene og glassmaleriene og ville høre om Bartolomeus, om Johannes Døperen, om erkeenglene. Men siden jeg hadde bare knær og er utstyrt med langt mer respekt for religiøse menneskers følelser inne i kirker enn han, kom vi oss videre til en borg, ombygd til et slott, ombygd til et museum. Et enormt skattkammer av historisk kunst som fikk gutten til å gape enda høyere enn kirka. Og studere malerier og statuer og se forskjeller mellom de stilistiske 1200-tallsfremtillingene av Jesus og de naturalistiske 1600-tallsmaleriene av konger, keisere og madonnaen med barnet, drømme seg tilbake til dengangen bygningen var slott, tenk om du kunne bodd i dronningens soverom mamma, tenk om prinsens hage kunne vært min! Åh, så fint skrivebord, tenk å HA et sånt, da, er det ekte gull, mamma? Til slutt måtte kona, som nok syns det ble i meste laget kunstinteresse og historieundervisning, trekke oss ut derfra så vi skulle rekke å spise sjokolade også, i byen som oppfant spisesjokoladen. Selv om guttungen ikke syns det var så viktig, for sjokolade kunne han spise hvor som helst.

Bademulighetene i Piemonte begrenset seg til det lille bassenget Oda og Knut har satt opp i hagen mens de krangler om hvor de skal bygge et ordentlig et, og jeg hadde ikke bada i havet i år, så dagen etter satte vi oss på toget igjen. Til Arenzano utenfor Genova, denne gangen, og igjen, NSB har mye å lære. Arenzano er en badeby, hotellet var firestjerners på toppen av en klippe med egen taubane ned til den private stranda, men vi betalte nesten ingenting fordi sensongen nesten var over, og noen av de som jobba der var nok i overkant lei av det, for hvis ikke hadde sikkert noen av dem giddi å ta bort maten fra frokostbuffeten når dem ble dekket av fluer. Men sånn ellers fikk vi akkurat det vi kom for, varmt hav og solsenger. Og dagen etter dro vi innom Genova og gikk på akvariet, for det har finenaboene hjemme Karsten og Simona anbefalt, og nå anbefaler jeg det videre for det var alldeles fabelaktig.

Tilbake i Piemonte dro kona og barnet på Ostefestival i Bra. Der var det visst mye ost. Jeg ble igjen i huset og jobba litt igjen, helt til skyggen ble overskya ble styrtregn så jeg satt meg inne og spilte gitar i stedet. Fjorten år gamle Marius syns jeg burde melde meg på Idol. Jeg tror jeg mye heller vil flytte til Italia.