Religion

Jeg elsker face. Her får jeg følge med på livene og tankene til en masse mennesker jeg egentlig ikke kjenner godt nok til at de irl ville finne på å fortelle meg at de har skitne kjøkkengulv, sover for lenge, stemmer frp eller er religiøse. Jeg tør påstå at face gjør livet mitt rikere, og at jeg får erfaringer her jeg aldri ville fått ellers. Dessuten er det erfaringer jeg kan skru av med et klikk, når folk blir for masete skjuler jeg dem fra newsfeeden min og er de rett og slett teite, sletter jeg dem med et tastetrykk. Om bare verden alltid hadde vært så enkel, liksom.
 
Likevel, jeg kan jo ikke skjule alt som irriterer meg. Det lærer jeg jo ikke noe særlig av. De religiøse, for eksempel, har jeg hatt som mål å lytte til og observere, i et håp om at jeg skal klare å ta stilling til dem. At jeg skal finne ut hva jeg egentlig mener om religion og religiøsitet, for jeg er som kjent veldig lite flink til å mene ingenting.
 
Jeg må understreke at det ikke er konseptet tro jeg finner vanskelig. Det er ingen mennesker som ikke tror, vi tror på Gud eller fornuften, på Big Bang eller skapelsen, reinkarnasjon, himmel eller utslettelse – og ikke noe av dette kan bevises. Vi må tro, og hva folk velger å tro på er virkelig det samme for meg. Jeg syns ikke utslettelse er et mer logisk konsept enn helvetet, og jeg syns like lite tyder på at menneskene er i stand til å bruke fornuft som at Gud er god, så jeg mener absolutt ikke at folk som tror på jomfrufødsel eller himmelrik er dummere eller mer overtroiske enn dem som tror på utslettelse og big bang.
 
Det er konseptet religion jeg strever med. At noen kan tro at sannheten er skrevet i stein, eller på papir, og at de har tilgang på den mens alle andre tar feil. At de kan tro at fordi de tilfeldigvis er født inn i Ummah eller Filadelfia og har fått tilgang til sannheten, vil de få komme til himmelrik, mens alle andre vil brenne i helvete. At de kan tro at fornuft ekskluderer tro, eller at tro ekskluderer fornuft. At man kan sette bokstaver på papir over det man kjenner i sitt eget hjerte, det man forstår med sin egen fornuft, som om hele din kropp og alle dine tanker og følelse bare er laget som en ondskapsfull test på om du kan følge ordre som strider imot alt du er. Beklager. Jeg syns religion er skikkelig, skikkelig teit.
 
Men det er jo mye som er teit. Det er teit å gå med onepiece i butikken, og det er teit å høre på morrapulerhiphop. Likevel har jeg ikke noe behov for å ta stilling til folk som går i kosedress eller hører på drittmusikk. Jeg er tvunget til å se på dem og til å høre på musikken deres i parken, men likevel plager de meg langt mindre enn de religiøse som jeg verken ser eller hører mesteparten av tida.
 
Delvis selvsagt fordi jeg har lov til å fortelle kollegaer som hører på drittmusikk at jeg syns de hører på drittmusikk. De kaster kanskje en kladdebok i hodet på meg og kaller Tori Amos ei hylende tangentkjerring, men ingen av oss går til sjefen og klager på trakassering. Skulle en av dem dukke opp i kosedress på jobben vil jeg prompte fortelle at jeg ikke syns det er et greit arbeidsantrekk, og så vil vi diskutere det, og kanskje til og med bli sure på hverandre. I fem minutter. Hvis jeg derimot skulle fortelle hun som nettopp har blitt katolikk eller han som nylig har valgt å begynne å praktisere Islam at jeg syns de er teite, ville det bli jævlig dårlig stemning på arbeidsplassen. De ville rett og slett føle seg krenket, de ville oppleve at jeg ikke respekterte dem som mennesker. De kan gå rundt og tro at jeg kommer til helvete, og jeg har ikke lov til å si at jeg syns de er teite. Hvor er logikken i det?
 
Men mest fordi religion faktisk er farlig for meg. Religioner deler alltid verden opp i rent og urent, syndig og hellig. Jeg havner alltid på feil side av den streken. Og alle religioner er mulig å tolke dithen at Gud vil at de skal kalle meg stygge ting på gata, nekte meg inngang, nekte meg rettigheter, arrestere meg, slå meg, voldta meg, skyte meg. Ikke en gang hvis alle de religiøse som ikke ønsker å tolke religionen sin slik står samlet om å rope ut at det ikke er riktig, at de er sikre på at det ikke er det Gud vil, er jeg trygg for den religiøse mobben. Og når bare halvparten, eller noen få, eller nesten ingen, av de religiøse syns at de har noen plikt til å ta avstand fra dem som deler deres religion og som bruker den til å angripe meg, ja da er jeg veldig utrygg.
 
Jeg har blitt kalt islamofob. Jeg finner meg ikke i det. For det første fordi jeg er mye mer opptatt av kristendommen enn av Islam, det er kristendommen som er den største trusselen i Norge. Fremdeles. Selv om Islam tar innpå om dagen, i alle fall på østsida av Oslo. For det andre fordi en velbegrunnet frykt ikke er en fobi. Man kan ikke kalle palestineres frykt for israelske soldater jødefobi. Du kan ikke kalle svarte hedningelesbers frykt for religion religionfobi. Hvert sekund utsettes en svart eller en hedning eller en lesbe for grove overgrep i religionens navn. De driter vel i om det er sant at Gud eller Jahve eller Allah vil det. Det gjør like jævlig vondt, er like jævlig fornedrende enten det er slik eller sånn. Og her er det faktisk sånn at stillhet er samtykke. Hvis jeg som norsk ikke tar avstand fra krigen i Aghanistan, står jeg bak soldatene der i alt de gjør. Hvis man som katolikk ikke tar avstand fra pavens utfall mot kondom, står man bak ham når han dømmer hundre tusenvis av barn til en foreldreløs tilværelse. Hvis man som muslim eller kristen ikke tar avstand fra overgrep mot og undertrykkelse av ikke-muslimer, homofile og kvinner, ja da er man faktisk med på det.
 
Det er jo dette jeg lærer elevene mine. Den som står stille og ser på mobbing, er en mobber. Alle som så Rashid slå Duy uten å gripe inn eller si ifra, får samme straff som Rashid. Du var med på moroa, du får være med å betale.
 
Det er ikke synd på religiøse som blir avkrevd avstandstagen hele tiden. De har valgt å være religiøse. De har valgt å melde seg inn i samme klubb som en hel masse overgripere og undertrykkere. De har valgt å stille seg på laget til de som slenger dritt til meg på gata, banker opp vennene mine, voldtar kusinene mine og som dreper de som er som meg i Iran eller Uganda.
 
Det er enormt provoserende at de tror de vil komme til himmelen for det. Og vi ikke-religiøse har oss selv å takke for at de er så uangripelige. Det er jo ingen grunn til å akseptere det. Jeg syns det er dumt å være religiøs, og jeg syns det er slemt å være religiøs uten å ta aktivt avstand fra alle de slemme tingene som gjøres i ens egen religions navn. Det er ingen grunn til at jeg skal la være å si det høyt.