Klasseledelse

I dag har jeg vært på kurs i klasseledelse. Dessverre viste det seg at jeg hadde vært på akkurat det samme kurset før, men Lasse Dahl er morsom og flink og jeg fikk twist, så det var helt greit. Det som ikke var så greit, var at en av Utdanningsetatens ledere hadde bestemt seg for å beære oss med sitt nærvær før Lasse fikk slippe til.
 
Først brukte hun noen minutter på å slå fast at vi burde være beæret. Hun hadde flyttet på et eksternt møte, nemlig, og hun er verri important, for hun var i møte med statsråden i går (statsråden vår heter Kristin og har hatt ungene sine på våre skoler, hun handler i vårt nabolag og vi stopper henne på gata hvis vi har noe å fortelle henne – ingen ble innmari imponert). Så brukte hun litt tid på å fastslå at når skolegruppa vår har landets største utfordringer og landets beste resultater (helt i verdensklasse), så er ikke det fordi at vi er gode, nei det er bare alle andre som er fryktelig dårlige. Takk skal du faenmeg ha. Så holdt hun en riktig fin liten tale om å gjøre en forskjell, med eksempler fra sin egen tid som lektor på åttitallet (hun hadde to dyslektikere i samme klasse, stakkars – jeg har seks elever med ulike vedtak pluss tre som ikke forstår norsk dagligspråk som ”kan du sende meg krittet” eller ”har du noen spørsmål” og tre til som ikke henger med når ord som bonde, tørr, overkropp eller koke dukker opp – jeg veit for faen litt om å gjøre en forskjell). Så avsluttet hun med å demonstrere at hun ikke vet forskjellen på en gangetabell og en multiplikasjonsalgoritme (du trenger ikke vite det – hvis du ikke arbeider med undervisning).
 
Trist, er det.