Ildulven

Det var hele tiden meningen at jeg skulle skrive flere bøker om Kaspara. Jeg trodde det skulle være lett å skrive en oppfølger, jeg. Jeg mener, persongalleriet er på plass, universet er satt, da er det vel bare å snekre historie, da?

Feil. Da er det bare å snekre historie innenfor grensene av en annen historie. Å skrive en god story mens man er bundet på hender og føtter av den forrige historiens hendelser, og av personlighetstrekk og geografi som jeg kanskje bare la inn for å skape stemning i «Blodmånenatta», men som begrenser meg nå. Jeg har svetta, og jeg har grått. Så har jeg kasta hele manuset og begynt på nytt. Så har jeg snekra og skrudd og vridd og knadd og pussa og flikka og slipt. Underveis har redaktøren min sagt pene ting. Trym har sagt pene ting, også. Men jeg har liksom ikke vært helt trygg. Jeg elsker jo Kaspara, og jeg har vært så inmari redd for å føre henne ut i ulykka.

Nå er jeg ferdig å gå gjennom språkvasken og leser manus høyt for meg selv. Sakte.

Jeg syns jeg har fått det til. Jeg har klart å ta vare på den sørgende, steintøffe, omsorgsfulle og oppfinnsomme ungen, selv om jeg har gitt henne utfordringer ingen barn burde møte. Hun fikser dem jo, akkurat som mange av de andre steintøffe, omsorgsfulle og oppfinnsomme ungene som hver dag får svi for at voksne rundt dem mangler øyne, eller ryggrad, eller hjerte.