Begrav meg stående

Dere veit romfolket og tiggingen og Sofienberg og Årvoll og sånn? Det var en sak det var lett for meg å møte prinsippielt: Folk kan ha problemer men de er ikke problemer, å uttale seg kategorisk om en etnisk gruppe er pr. def. rasisme, å snakke om mennesker som om de ikke er mennesker, er å oppfordre andre til å behandle dem som dyr. 

Så møtte jeg en del folk på nett som ikke bare mente at folk kan være problemer, at det er greit å uttale seg om en etnisk gruppe som om man hadde møtt dem alle og at folk som er annerledes enn dem ikke kan forventa å bli behandla som folk. Nei, noen trodde åpenbart at alle romfolk hørte hjemme i Romania, og at de i århundrer har reist fra dette naturlige hjemlandet og rundt i Europa for å stjele fordi de ikke gidder å jobbe. Så kunnskapsløst, da gitt! Tenkte jeg, før jeg tenkte meg om og husket at min egen kunnskap om romfolket for det meste kommer fra de åtte bøkene om den svenske sigøynerpiken Katitzi som jeg slukte da jeg var ni. Innmari gode bøker, men lærebøker er de ikke.

Så vidt jeg kan se er det bare skrevet en skikkelig dokumentar om romfolk. Den amerikanske jøden Isabel Fonseca reiste rundt i østeuropa i årene eter murens fall for å intervjue romfolk, og hun leter samtidig gjenom det som finnes av arkiver om deres historie. Eter å ha lest ganske få sider av boka hennes, satt jeg igjen og følte meg kunnskapsløs selv.

Jeg hadde vel hørt noe om at romani er et indisk språk, og at man derfor antar at romfolket opprinnelig kommer derfra. Men ikke visste jeg at de ble holdt som slaver i hele det østlige europa til langt inn på 1800-tallet! At sigøynerfamilier var en del av enhver anstendig medgift, at man kunne selge en og en halv sigøynerkvinne – kvinnen og halvparten av barna hun fødte – at enhver sigøyner som ble pågrepet uten å kunne vise til eierskap kunne skytes, at det ble organisert jakt på sigøynere som var de rever eller fasaner. Ikke visste jeg at romfolk som rømte vestover for å unngå slaveriet havnet i land som anså dem som ukristelige og dermed forbryterske – og som straffet deres blotte eksistens med pisking, tvangsarbeid eller døden ved henging. Jeg visste at Norge utviste romfolk hvis familier hadde bodd her i fire hundre år, men at de kom tibake på tredvetallet, da Hitler hadde begynt forsøket på å utrydde sigøynere ved simpelthen å drepe alle man kom over, at de ba om å få komme inn i den gang fremdeles trygge Norge men ble avvist og sendt rett i utrydningsleire, det visste jeg ikke. Ei heller at det var de vilkårlige drapene på sigøynere som var foranledningen til gasskamrene – soldatene syntes det var så ubehagelig å slakte med titusener av forsvarsløse mennesker at det gikk ut over moralen. De måtte finne en enklere måte.

Jeg visste at romfolket ikke fikk noen erstatning etter krigen, men jeg ante ikke at de ble stemplet som statsløse uansett hvor de kom ifra, at de ble sendt dit ingen protesterte for mye. Stort sett til østeuropa. Jeg visste at mange har hatt arbeid under kommunistene, men ante ikke at de etter å ha arbeidet på kollektivbrukene var de eneste som ikke fikk egen jord da kommunismen falt.

Jeg forsto ikke hvorfor en dokumentar om romfolket heter ”begrav meg stående” før jeg leste resten av sitatet tittelen er hentet fra: ”hele mitt liv har jeg levd på knærne”.