Solidaritetsmarkering likevel

Jeg får en del meldinger nå som gir meg behov for å avklare et par ting sånn for spesielt interesserte:

Jeg var ikke arrangør i går, og jeg representerte ingen andre enn meg sjøl. Jeg organiserte ingenting utover at jeg tok en telefon til Sofia Rana og spurte om hun kunne ta med lydanlegg i tilfelle ingen hadde noe bedre enn den lille kassa. Jeg har nøyaktig like stor eller liten ære for arrangementet som alle andre som var der. Sofia hadde for øvrig heller ikke gjort andre forberedelser enn å ta med det anlegget sånn for sikkerhets skyld.

Da vi kom til Rådhusplassen var det tusenvis av mennesker der – men ingen representanter fra organisasjonene. De som organiserte marsjen på lørdag (Salam, Skeiv Verden, Reclaim Pride, PKI, Oslo Queer, mulig jeg har glemt noen, hjelp meg i så fall gjerne) arangerte tog fra Stortorvet og sørga for synlighet i hele byen, fabelaktige som de er. På Rådhusplassen var det, så vidt jeg kunne se, ingen. Og vi hadde jo et anlegg, sjøl om det var sjukt underdimensjonert. Så vi blei enige om at Sofia kunne ønske velkommen og jeg kunne slamme og så fikk vi bare håpe det var noen andre som hadde lyst til å si noe, for vi hadde jo ikke mer å komme med.

Det var det.

Det var de mest fantastiske spontane appellene jeg har hørt i mitt liv, fra stolte åpne elleveåringer og en vekter i tredveåra i skapet, fra alle kroker av den skeive familien, etterhvert som toget fra Stortorvet kom frem, fra representanter fra de beste organisasjonene våre. Folk hørte fint lite (og etterhvert som anlegget knela og det blei tettere foran det ingenting), tror jeg, men faen så lydhøre alle var likevel. Vi følte hverandre jo.

Og edit: Tegnspråktolkene! Tre stykker som bare materialiserte seg som de magiske vesnene de alltid er og tolka i vei. Elsk på dem!

Den markeringa skapte vi sammen. Fordi vi, sammen, kan skape alt. Det er faenmeg latterlig at noen tror de kan stanse oss – enten de er terrorister eller pst.

Jeg gikk hjem litt helere enn jeg kom. Takk.