Solidaritetsmarkering

Jeg gruer meg sånn til dette. Jeg gruer meg til å se hvem som mangler fordi de ikke lever lenger, ligger på sjukehus, sitter ved sjukesenger, eller ikke for sitt bare liv tør å komme. Jeg gruer meg til å se de som tvinger seg til å komme selv om de egentlig ikke burde, som skjelver og skvetter og kaldsvetter og ikke kan stanse blikket fra å flakke på stadig jakt etter fare. Jeg gruer meg til å kjenne på mine egne reaksjoner, til å være så redd, og så sint, og så jævlig sliten. Jeg gruer meg til å se de som bare er vanlig, intellektuelt fortvila, de som skjemmes over å enda en gang måtte stå i solidaritet med utsatte for et hat de ikke sjøl blir ramma av sånn jeg skjemmes over at jeg enda en gang slapp unna, ingen av mine nærmeste er direkte ramma, sånn de med flakkende blikk skammer seg over at de ikke sitter ved sjukesenger, de som sitter skammer seg over at de ikke ligger, de som ligger skammer seg over at de puster mens de gjør det.

Jeg er ikke i tvil om at jeg skal gå likevel. Jeg skal stå stille for de som skjelver for de som sitter for de som ligger for de som aldri skal reise seg igjen. Hvis du bare er vanlig fortvila, trenger jeg å støtte meg på deg.