Demonisering

Mona Nesje vil ikke demonisere kreftene som arbeider mot rasisme. Jeg tenker at hvis sannheten er demoniserende, får folk heller leve med litt demonisering. Dette er bare min sannhet, men jeg var der, jeg levde den, og uansett hvor mange andre sannheter som finnes der ute, gjelds denne også. Og så mye pes som jeg har fått de siste dagene for å bidra til en stereotyp og feilaktig fremstilling av at de antirasistiske miljøene er en gjeng som kan kalles blitz, føler jeg behov for å forklare meg, rett og slett.

Jeg er naturligvis født antirasist, vi lysebrune er gjerne det. Fem års heftig mobbing og en vanvittig mengder gamle damer som klappet på afroen min og lurte på hva jeg syns om snøen ga meg dessuten en god intuitiv forståelse av hva rasisme er. Pappas fortellinger om apartheid ga meg en ganske god forståelse for hva rasisme kan føre til. Jeg hadde heller ingen problemer med å se likhetspunktene mellom Sør-Afrika og Israel, vi spiste ikke Jaffa hjemme hos oss. Det var ikke derfor jeg oppsøkte Blitz.

Jeg oppsøkte Blitz fordi jeg følte meg utenfor og intenst ønsket meg et sted å høre hjemme. Jeg oppsøkte Blitz fordi jeg kjedet meg og lengtet etter hva som helst som kunne få det til å kile i magen – pønkere, for eksempel, eller fem nummer av Smørsyra som man kunne provosere med, selge, og få nok profitt til å kjøpe veggismiddag i kafeen. Veggismiddag, folkens. Det var radikalt det, for meg som kom fra en kjøttsulten zulufamilie.

Jeg oppsøkte Blitz fordi det gjorde at gutta i niende ble redde for meg og ingen turde å mobbe meg mer.

Jeg traff andre på Blitz som var akkurat som meg. Jeg tør påsto at jeg ikke traff noen som var der fordi de var så innmari politisk bevisste (unntatt kanskje de som var vokst opp i AKP, Elling Borgersrud og Guri Mugaas og sånne, men man kunne aldri vite med dem for de kunne så innmari mange ord). Vi andre lot som, det var klart, for regel nummer en i en gjeng som bygger identitet på å være tøffere, røffere men også smartere enn alle andre, er å aldri innrømme at du ikke vet. Når noen sa at de hadde lest Rosa Luxemburg, nikket man og svarte at det hadde man selv vurdert, også, og så skyndte man seg hjem og slo opp Rosa Luxemburg. I leksikon. Det vil si, hvis man hadde leksikon gikk man hjem og slo henne opp. Hvis man ikke hadde leksikon, eller ikke kunne lese, lot man enten være å komme tilbake, eller man sluttet å snakke med de som sa Rosa Luxemburg. Det fantes folk man kunne snakke med som bare var opptatt av om man kunne rulle en joint. Det var ganske mange som bare var opptatt av om man kunne svinge et balltre. Men for meg som hadde sørafrikanerkred og dessuten hadde lært å synge avanti poppolo og bruke ord som sjølkritikk i plenum og borgerlig og rørsla av barndomsvenninnen Frøydis Schultz som også hadde AKP-foreldre, gikk det an å svømme i politisk vann ved hjelp av mammas leksikon og pappas faktaopplysninger. Det var jo tross alt tryggest.

Så fikk jeg praksisplass på Antirasistisk Senter. Jeg var på sommerleir med SOS rasisme. Jeg var på seminar i SU, og på bøllekurs i regi av RU. Seinere holdt jeg bøllekurs sjøl på oppdrag fra NEO. Jeg satt i 8. marskomitéen ørten år på rad, jeg var superaktivist i Kvinnegruppa ’92, og jeg hang på Blitz. Jeg lærte å rulle jointer av rastafariene i bakgården. Jeg nøyt å få kjøpe øl og drikke meg full. Da jeg som femtenåring plutselig ble beinløs av to øl en mann hadde spandert og ramla ned baktrappa med hodet først – jeg hørte dunkene men kjente ingenting, rar opplevelse – plukka den kanskje tjue år gamle Espen Lauritzen meg opp, han trakk meg ut så jeg fikk spy og fulgte meg til trikken. Ingen sjekka noe mer rundt mannen som hadde kjøpt ølene. Jeg lå med noen av gutta, jeg tror ingen av dem var mindre enn ti år eldre enn meg. Det er jo litt når man er femten. De ville ikke snakke om det. Jeg trodde det var fordi jeg ikke var så kul, men i ettertid kan man jo lure på om det var fordi de begikk lovbrudd. Jeg demonstrerte mye, men holdt meg unna det meste av volden. Unntaket var Lund, jeg hadde rukket å bli søtten men etterpå fikk jeg pusteproblemer når det dugga på rutene på trikken og jeg liker fortsatt ikke lyden av flasker som knuses i resirkuleringen.

En lang periode bodde jeg i et kollektiv som var samlingssted for et eget lite miljø av unge feminister og like unge dophuer – og selvsagt en del som gikk inn i begge kategorier. Klart jeg hadde blitt politisk engasjert. Jeg brydde meg virkelig om den feministiske kampen, og den antirasistiske kampen, og kampen mot kapitalismen og etter hvert kampen mot homofobi. Kanskje halvparten av engasjementet mitt var genuint politisk. Resten handla nok fortsatt om å passe inn. Men mitt hjemlige feminist og dophuemiljø gjørde nok at behovet mitt for å passe inn alle de andre stedene ikke var så veldig stort. De var ikke så glade i kvinnegruppa ’92 da vi stilte i bondageutstyr på festen der seieren over toppløsserveringen skulle feires. Da vi gikk i homomasj med ”Fuck family values” på t-skjortene ble vi tilbudt penger for å ta gensere på oss. Likevel. Jeg hadde et enormt nettverk av folk fra hele den politiske venstresida, fra organisasjoner jeg opplevde som vidt forskjellige, folk mellom fjorten og førti, kvinner og menn, fagforeningsfolk og sharp-skins som dedikerte livet til å banke nynazister. Alle disse miljøene hadde sine spesialfelt, noen retta seg mot hverdagsrasisme, noen mot nazier, noen mot sexisme, noen mot homofobi, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få se dem gå i flokk.

Så kom Karen-saken. Se forrige post og diskusjonen og lenkene i diskusjonen eller nøy deg med at hun var blitzer av balltre-typen (14 år), ble nazi (15 år), ringte og ville slutte å være nazi (17), fikk hjelp av meg (19) og min daværende Mona Nesje (29). Mona Nesje er til opplysning av jødisk avstamming, og moren hennes var ungdom under krigen. Vi mente at det å hente ut en som ville slutte å være nazi var en god antifacistisk handling, og vi fikk hjelp av verdens søteste Jostein som var FN-veteran og hadde pistol og skuddsikker vest. Vi bodde i en toroms, Mona og jeg og Jostein og Karen, og Naziene hang rundt hjørnene våre. Mona informerte blitz om at Karen ikke lenger var nazi, at det ville være fint om de dreit i å banke henne nå så vi fikk rehabilitere henne som best vi kunne. De neste dagene fikk vi mange klapp på skuldra. Sharp-skins jeg ikke kjente kom bort og sa at vi måtte bare si ifra hvis de kunne gjøre noe, det var helt utrolig bra at vi hadde fått Karen ut. Morten, en eldre fyr som var venn med de kuleste på Blitz snakka til meg for første gang da han stansa meg utenfor Grünerløkka apotek og snakka lenge om hvor modige vi var, dødstøft, hadde vi beskyttelse? De som hadde vært 15 på blitz sammen med Karen, Edvard Bruheim og Felicia Haffner, sa at de ikke ville komme på besøk så lenge hun var der, de orket ikke se henne, men de var lettet over at hun ikke var en trussel mer.

Så ble det holdt allmøte på Blitz. Jeg var ikke der, og ingen fortalte meg noen gang hva som ble bestemt. Faktisk fortalte ingen meg noen ting. De bare sluttet å snakke til meg. Unntatt Monica, da, førtiåringen som sto midt på løkka og ropte ”Jævla nazikollobratør” etter meg med knyttnevene veivende i lufta. Ja også Guro, kjæresten til Morten som dagen før hadde tilbudt beskyttelse og skrytt oss opp i skyene, som skjelte meg ut etter noter mens Morten satt ved siden av og så skamfullt ned i gresset. Det var fryktelig upraktisk, nynazistene som sto vakt utenfor gården vår tatt i betraktning, men da Jorun gikk forbi meg på gata og jeg prøvde å si at hun kanskje kunne sørge for at folk på løkka tok noen forhåndsregler i forhold til akkurat det, var svaret ”DEG snakker jeg ikke med.”

Det var ingen fra Antirasistisk senter som sa at de syns det var uhensiktsmessig å tvinge nazier til å fortsette å være nazier. Ingen fra RU som sa at de syns det var urimelig at en gjeng hvitinger kalte meg og min jødiske jentekjæreste nazikollobratører. Ingen fra noen av kvinnegruppene som sa at det var urimelig at jeg ikke lenger kunne drive feministisk arbeid fordi folk ikke syns kunne snakke med meg på komitemøtene. De tidligere så støttende sharp-skinsa hadde plutselig heller ingen ting å bidra med. Det var ingen på hele jævla venstresida som sa ”jeg er ikke blitzer, jeg hopper ikke fordi blitz’ allmøte har sagt det.” Ingen som ga meg den minste grunn til å fortsette å skille mellom de ulike aktørene. Den som hopper når allmøtet sier hopp er blitzer. Ferdig snakka.

Det var en som sa noe. Mette Tollefsrud (32?) fra 8. marskomiteen. ”Jeg er helt enig med deg,” hvisket hun i mørket på Potpurriet pub, ”men jeg kan ikke si det høyt, for da mister jeg alle vennene mine.” Jeg tror nok hun snakka på vegne av flere.

Det hele var ikke spesielt moro. Det var ikke gøy å oppdage at alle de jeg har sett opp til, folk jeg trodde jeg kunne lære noe av, hadde ryggrad som kokt spagetti eller hjerne som lasagne – eller begge deler. Det var ikke gøy å innse at de førtiåringene de jeg trodde var mye mer genuint opptatt av politikk og antifacisme enn meg, satte sitt eget behov for hevn over en søttenåring som hadde forbrutt seg to år tidligere over all politisk fornuft, mens de unge som var personlig svikta og virkelig hadde grunn til å være skikkelig sinte ikke hadde noe de skulle sagt. Likevel. Så vanvittig glad jeg var for at jeg hadde fått se den virkelig stygge baksiden av blitz før jeg ble ordentlig voksen selv. Tanken på at det kunne ha blitt meg som sto der som toogtredveåring, fanga i noe som åpenbart ikke var bedre enn en hvilken som helst religiøs sekt eller ekstrem gjeng, var kvalmende. Jeg kunne jo ikke vite om ikke jeg også ville fått spagettiryggraden min kokt på veien.

Jeg skriver altså ikke dette for å klage min nød. Jeg har hver dag siden vært drittakknemlig for at det skjedde, og jeg følte at Karen på den måten umiddelbart betalte meg tilbake for mitt lille bidrag til avhoppingen. Jeg skriver dette fordi det er sant. Fordi folk får stå for det de er, og for det de har vært. Fordi ingen trussel, verken nynazisme eller djevelen eller hva nå ulike ekstreme miljøer og sekter bruker som fiende, kan unnskylde den totalitære, hjernedøde måten å operere på som Blitz har til felles med scientologene. Det er ikke greit for folk på tjue eller tretti eller førti å invitere utsatte femtenåringer inn på øl og hasj eller religiøs rus og et ligg i ny og ne. Det er ikke greit at de tar de samme barna med ut i gatene for å slåss med personlighetstester eller balltrær. Det er ikke greit at å bestemme hva folk skal si eller tenke, det er ikke greit å bruke sosial utstøting som mekanisme for å holde folk innafor folden. Det spiller ingen rolle om man kjemper mot barnespisende djeveldyrkende nazier fra mars. Det er ikke greit å ikke ta ansvar for de barna man lokker til seg. Det er ikke greit å drive tankekontroll. Uansett.