Å gjøre jobben
svar til Claus Jervell, mannsutvalget, Aftenposten
«… likestillingsarbeidet i stor grad vært drevet frem av kvinner og minoriteter, og har fokusert på menns makt. (…) En slagside er at menn, og menns likestillingsutfordringer, ikke er blitt tatt alvorlig.»
Men altså, det å drive frem politisk arbeid er en jobb. Det krever vilje og innsats – men mest av alt innsikt. Og innsikt i hvite heterofile cis-menns problemer er det jo først og fremst hvite heterofile cis-menn som har. Det er bra at mannsutvalget kommer til å komme med noen forslag til tiltak, men skal vi komme noen vei er vi nok avhengige av at fler helt alminnelige hvite heterofile cis-menn tar belastningen med å fronte sine egne saker for sin egen skyld. Menn må drive fram sitt eget frigjøringsarbeid.
Det innebærer jo at man må innse at man er utsatt for undertrykkende mekanismer som gruppe, og at man må si det høyt. Det er alltid smertefullt, og jeg skjønner at det kanskje er vanskeligere for hvite heterofile cis-menn enn det har vært for andre grupper fordi de har mer å tape på å innrømme at de allerede taper (ikke bare sånn «menn tar selvmord, jeg har signert», men sånn ordentlig «jeg/menn jeg kjenner har vært suicidale fordi disse undertrykkende mekanismene rammer oss = jeg er sårbar = jeg trenger støtte fra samfunnet»). For alle grupper innebærer det å vise seg sårbar å stille seg lagelig til for angrep under beltestedet, men for hvite heterofile cis-menn innebærer det å «invitere» til en type angrep på deres mandighet som de ellers faktisk kan unngå ved å bare holde kjeft. Andre grupper risikerer angrep på vår kvinnelighet/menneskelighet/eksistens uansett hva vi gjør, så det koster mindre å stille seg litt lageligere til for hugg. Jeg skjønner hvorfor det sitter så langt inne for hvite heterofile cis-menn å gjøre det. Men sorry, de kan ikke forlange at andre skal gjøre det for dem. Ikke fordi vi ikke vil hjelpe eller ikke tillegger dem fullt menneskeverd, men fordi det er umulig å kjempe noen andres kamp på den måten. Vi veit ikke nok, vi har ikke erfart det, vi har ikke innsikten som kreves. Skal vi få den, må hvite heterofile cis-menn dele den med oss. Vi kan heie og alliere oss, men de gutta må drive kampen sin sjøl.
Og kampen må videre fra «menn har problemer!». Vi veit det. Men hva skal vi gjøre med det? Hvilke tiltak skal vi sette i verk på samfunnsnivå? Hvilke konsekvenser vil de tiltakene få for andre grupper? Hvordan kan vi kompensere for eventuelle negative effekter? Hva slags samfunn vil være bra for hvite heterofile cis-menn? Ikke svar 50-talls-Norge. Det var ikke bra for noen. Menn tok livet av seg da også. Vi har ingen å miste, men noen ganger må man faktisk gjøre en innsats for å redde seg sjøl.