Å hjelpe og å verge
Noen av dere husker kanskje noen sånne forferdelige kvaler jeg drev og led her før jul fordi jeg bare dilla rundt og skrev bøker og ikke gjorde noe nyttig her i verden. Noen av dere husker kanskje at det endte med at jeg verken ble lærer igjen eller reiste til Romania for å redde et barnehjem. Jeg ble hjelpeverge i stedet.
Å være hjelpeverge er en rar jobb. For det første er det ikke en jobb, det er et verv. Man blir oppnevnt av et kontor, og så hører man ikke mer fra dem.
For det andre skal man egentlig ikke gjøre noe som helst. Man skal bare passe på at alle andre gjør det de skal gjøre. Jeg skal ikke undervise eller huse eller fø eller undersøke eller behandle, jeg skal bare holde et øye med at ungene får undervisning og husly og mat og undersøkelser og behandling når de trenger det. Det eneste en hjelpeverge helt aktivt skal gjøre er å søke om fornya oppholdstillatelse en gang i året etter at oppholdstillatelse er gitt. Det har jeg ikke hatt anledning til å prøve enda.
Derimot har jeg oppdaget at barnevernet syns det er skikkelig pain at unger nekter å bo på mottak og heller flytter til den familien de tross alt har rømt til. På mottakene i Akershus ville ungene nemlig fått mat og tak over hodet, legehjelp og skolegang helt uten at Oslo Kommune trengte å bry seg med det. Jeg har jo jobba på ett av de mottakene og veit at der ville de også fått bo sammen med rasende agressive unge menn som juger på alderen og knuser inventar, stadig nye voksne innom på snarvisitt som ikke er enige om noe som helst og som alle praktiserer sine egne regler og normer, på rom der vinduene er nødutganger – eller innganger for fyren ved siden av hvis han vil deg gjøre noe de voksne helst ikke skal se. Barnevernspedagogene jeg har snakket med finner forholdene på mottakene uinteressante. Det viktigste er at mottakene er en del av systemet og folk som ikke vil følge systemet får takke seg sjøl. derfor legger de ikke to pinner i kors for å hjelpe søsken eller tanter eller onkler som gjerne uventa har fått nye barn eller ungdom i hus. Skrive en bekreftelse på at ungene faktisk bor der selv om de ikke får folkeregistrert seg fordi de er asylsøkere? Ikke faen. Fortelle at ungene har krav på fastlege, hvilken skole de sogner til, hva en helsesøster kan brukes til? Aldri i verden. Ikke en gang å beskytte resten av bydelen ved å sørge for tuberkulinprøve ser de noen grunn til. Barna er staten ved barnevernets ansvar, men får ikke barnevernet gi dem skikkelig lusen omsorg har de ingen planer om å hjelpe noen å gi dem god omsorg, heller.
Holdningen er markant annerledes fra alle andre offentlige kontorer jeg har vært i kontakt med – og det er ikke så få, faktisk. UDI, Politiet, skolene, hesetjenesten, boligkontorene, de er ofte hjelpeløse, det er ofte utrolig hvordan systemene kan svikte så ungene ikke automatisk får det de har krav på og det tar ufattelig med tid å komme fram på telefonen, men viljen er der i alle fall. Det er ingen i UDI som mener at en tolvåring selv er ansvarlig for sin skjebne eller at en femtenåring får leve under kummerlige forhold til hun eller han kommer på bedre tanker og gjør som de er bedt om. Enkeltpersonene som jobber i Ulllevål vil disse ungene godt, helsesøstrene strekker seg så langt de kan for å gi dem det de trenger så raskt som mulig, lærerne er løsningsorienterte og serviceinnstilte og fulle av kjærlighet.
Alle jobber innafor systemer som begrenser dem, men alle er opptatt av at ungene skal ha det så godt som mulig. Alle ser på EMAene som barn i en ekstremt vanskelig situasjon som de kanskje er ført inn i av andre, men som de aldri er skyld i selv. Ikke alle er enige med meg i hva som er best for barna, men alle vil genuint at det de tror er best for dem skal skje dem. Alle husker at barna er barn som våre barn og tanken på hvor mye de må savne foreldrene sine når de skal sove gjør dem like vondt som den gjør meg, det høres i hver eneste stemme.
Unntatt altså i barnevernpedagogenes. De som skal være barnas forsvarere, se som har brukt tre år av livet sitt på skolebenken for å lære å ta vare på nettopp barn i sånne ekstremt sårbare og utsatte situasjoner. Hva har de egentlig lært? Å aldri føle, aldri se, aldri kjenne på det menneskelige behovet for å gjøre barn godt? Å distansere seg nok til å tvinge alle de møter inn i systemer som er enkle å føre skjema over? Å se barn og foreldrene deres som bevisst vanskelige mennesker med behov for oppdragelse, straff og konstruerte konsekvenser med en gang de ikke tilpasser seg gjeldene norm?
Det eneste gode med det hele er at jeg føler meg veldig nyttig om dagen. Jeg har oppdaget at hjelpevergefunksjonen ikke er en passiv kontrollfunksjon i det hele tatt. Uten hjelpeverge får disse ungene faktisk ikke gå på skole. De får ikke behandling for sykdom, de får ikke behandlet asylsakene sine, de får ikke skikkelig bolig, det er ikke en gang far fetched at de risikerer å ikke få mat og klær. Jeg skal ikke juge og påstå at det ikke er noe arbeid, for en halvtime i telefonkø her og en halvtime der blir jo tid til slutt. Men det er faktisk ikke vanskelig. Kanskje du skulle prøve, du også?