Land uten ledelse

Ambisjoner, skriver Jens Stoltenberg i sin klimakronikk mandag, og så skriver han regnskog, fattige land, karbonmarked og forhandlinger.
 
 Ambisjonene er altså ikke på egne vegne. Det er andres skog som skal vernes, og det er andre som skal kutte. Her hjemme skal vi fortsette å kjøre bil til jobben, jobbe i industrien, kjøpe uttallige industriprodukter og produsere enorme mengder søppel. Vi skal være med å betale, men bare med en brøkdel av det vi tjener på å pumpe gass og olje opp av havet vårt, olje som skal fortsette å drive bilene vi skal fortsette å kjøre i stedet for å ta trikken gjennom Oslo sentrum, og flyene våre som vi skal fortsette å ta når vi skal på juleferie fordi det er mye billigere enn å ta toget.
 
 ”Hvis folk må velge mellom utvikling og miljø, velger de utvikling”, sa Stoltenberg nylig. Men hvis klimaekspertene og utenriksministeren og folk på Tuvalu har rett, da får vi jo ikke velge mellom miljø og utvikling. Jeg må velge mellom miljø og stormflo, leirskred, sammenraste tak og tusenvis av klimaflyktninger. Sønnen min må velge mellom miljø og tsunamier i fjordene våre, byer og tettsteder under vann og flyktninger i et slikt antall at de vil knuse det som måtte være igjen av samfunnet vårt.
 
 Men Stoltenberg ser ikke ut til å tro på klimakrisa. Hadde han trodd det, hadde han vel gjort noe? Da hadde han vel latt oljen ligge i havet, selv om det ikke hadde blitt noen Bjørvika-utbygging, eller Holmenkollen, eller om vi ikke hadde hatt penger til å bygge et nytt klasserom i Oslo hver dag de neste ti åra så elevene hadde måttet gå på skole på skift. Da hadde han vel sluttet å selge gass til Europa selv om vi ikke hadde hatt penger til vaksine neste gang det kom en influensa forbi, eller de dyreste medisinene, eller de feteste legelønningene. Da hadde han vel innført 70% arbeid uten lønnskompensasjon og sluttet å snakke om økonomisk vekst?
 
Når han ikke gjør noen av de tingene, eller noen andre ting, er det ikke rart at mange tror klimakrisa er en bløff. Noe han sier for å skremme oss til å trøstekjøpe, trøstespise og trøstejobbe, holde produksjonen oppe og stemme AP. Jeg for min del, tror det er Stoltenberg som er bløffen. Han er ikke statsminister. Han er en administrator som liker å kjøre privatfly. En mann som tror på klimakrisa, men som tror at han er gammel nok til at han skal få slippe å oppleve den selv.
 
Dessverre kan andre konsekvenser av klimakrisa komme langt raskere enn endringene i naturen. Hvis det blir klart for alle at bløffen er den demokratisk valgte statsministeren og ikke krisa, er veien kort til å avvise hele demokratiet. Når demokratisk valgte ledere ikke gjør jobben sin, er det ofte en diktator som gjerne vil gjøre den i stedet. Vi risikerer også at noen vil gå for den enkleste løsningen på problemene – befolkningsreduksjon. Allerede nå er det mange som har det som sin fremste parole, og det ligger ikke nødvendigvis veldig langt frem i tid at vi har sluttet å bekymret oss for terrorhandlinger – vold for å skape frykt – og i stedet er livredde for reduxhandlinger – vold, sykdomsspredning og sabotasje for å komme ned til et bærekraftig antall mennesker.
 
Alternativt kan det jo hende Stoltenberg likevel har en liten leder i magen. Kanskje han oppdager at han likevel har lyst til å redde både demokratiet og kloden ved å lede oss bort fra petroleumsøkonomi og forbruksideologi. Jeg krysser fingrene, men jeg holder ikke pusten.