Guro anmelder anmeldelser

Atle Christiansens anmeldelse av romanen Transit, Aftenposten 11. april.
 
I dag kan jeg lese i aftenposten om romanen ”Transit” som er debuten til Katrine Nedrejord. Det er en stilsikker debutroman, kan jeg lese. Et solid stykke arbeid. Det handler om å miste seg selv og å komme tilbake som en annen enn den man var. Nedrejord turnerer et gammelt tema om kjærlighet på en lett og uanstrengt måte. Kritikeren kan dessuten slå fast at det faller henne lett å skrive (mon tro om han har spurt henne hvor lang tid hun brukte på boka og hvor mange ganger hun kasta pc-en eller begynte å grine underveis?) men at hun må utfordre sin letthet og lade sine scener med mer undertekst og dytte mer politikk og samfunn inn i sine fint modulerte stemninger og beskrivelser. Ikke slik å forstå at hun ikke kan fortsette å skrive om kjærlighet, det må hun gjerne fortsette med.
 
Jeg håper og tror Katrine Nedrejord er glad for anmeldelsen. Det hadde i alle fall jeg vært, og redaktøren min hadde sikkert vært nærmest ekstatisk. Spørsmålet er om det er noen andre enn forfatteren og redaktøren hennes som klarer å bry seg om den?
 
For det første er det jo veldig rart at noen bruker spalteplass på å fortelle en forfatter hva hun må gjøre annerledes neste gang. Kan du ikke sende henne en melding på facebook, Christiansen? Kanskje du til og med kan være ydmyk nok til å putte en ”jeg syns” foran alle dine påbud (og din ene allernådige tillatelse)? Eventuelt kan du være kreativ nok til å skrive boka sjøl når du vet så inderlig vel hvordan det skal gjøres.
 
For det andre er beskrivelsen av bokas tema og handling så gjesp-fremkallende at det siste jeg kommer til å gjøre er å gå ut og kjøpe den. Jeg har lært av redaktøren min at dette er en ”god” anmeldelse, men jeg sliter fremdeles med å lese noe annet i den enn at boka er drita tørr og kjedelig. Fordi anmeldelsen er drita tørr og kjedelig.
 
Det er jo i grunn slett ingen anmeldelse. Det er delvis en analyse som hører hjemme i forelesningssalen på lit.vit., delvis en rekke bastante påstander om forfatterens (ikke bokas!) styrker, mangler og muligheter som hører hjemme etter mange øl – helst med gutta fra litt.vit. Her er ingen skikkelig presentasjon av boka, ingen fortelling om bokas møte med en leser, og ingen hjelp til andre lesere som er usikre på om boka er noe for dem. I stedet for å skrive en for allmennheten verdifull anmeldelse har Christiansen – som så mange andre ”anmeldere” – valgt å lage en blærete Blindern-tekst som forteller langt mer om anmelderens høye selvbilde enn om boka leseren kanskje var interessert i å få vite noe om. Neste gang du ser denne anmelderens navn kan du spare deg anstrengelsen og lete opp boka på en litteraturblogg i stedet.