Internasjonalen

Jeg er en av dem som har like varme barndomsminner knytta til biblioteket som jeg har til mitt eget jenterom. Da jeg var en hasjrøykende, forfylla tenåring som strøyk på fravær i alle fag, var jeg likevel like ofte på biblioteket som på Sub Pub. Men så snart jeg fikk penger til å kjøpe bøkene mine, ble biblioteksbesøkene sjeldne, for i forhold til bøker er jeg umoralsk, miljøfientlig og grådig. Jeg vil veldig gjerne eie dem.

Men så er man altså ikke så rik, lenger. Luft og kjærlighet kjøper ingen bøker. Dessuten er bokhyllene stappfulle. Og så er det guttungen, som jo også bør lære å bruke et bibliotek, få gleden av å velge i digre kasser med billedbøker, hylle på hylle på hylle med romaner og som også har fulle bokhyller. Dermed var jeg plutselig på biblioteket igjen. Der fant jeg en bok jeg hadde tenkt å lese, og en jeg aldri hadde hørt om, som jeg ikke aner hvorfor jeg plukket ut av hyllene, men som hadde en baksidetekst så absurd at jeg tok den med meg. Internasjonalen, het boka, Gunnar Kopperud het forfatteren.

Det viste seg å være en vanvittig fortelling om et hororkester, deres kaffekokende lege, bygdas frisør, bygdas prest, en buddhistmunk, tre nigerianske prostituerte og en hel gjeng motorsykkel-transvestitter, alle på vei til Töckfors for å spille Internasjonalen for fulle tribuner. Det er også en vanvittig fortelling om en helt ufattelig stygg arbeidskonflikt i skogbygda på 20/30-tallet. Ikke minst er det de store linjene, mellom tjuetallets anbudssystem og vårt eget, tjuetallets arbeidskonflikter og våre egne, mellom arbeideres selvfølelse og verkseieres styringsrett.

Det er en bok full av handling, full av humor og full av mening. Jeg trodde ikke det ble skrevet sånt på norsk, jeg. Men denne fyren er ikke engang ny, han har skrevet seks romaner og kommer med ny i år. Jeg skal lese alt. Den estetiske, meningsløst navlebeskuende samtidslitteraturen kan dra seg i ræva.