Full sirkel
For snart tjue år siden opplevde jeg nervøsitet for aller første gang. Det var ikke første gang jeg sto på en scene, jeg var ikke noe flinkere til å finne skjepper til mitt lys som unge enn jeg er nå, men danseoppvisninger på skolen eller en liten rolle i en av Elisabeth Gordings oppsetninger ga meg aldri mer enn lette sommerfuglvinger i magen. I mai 1990, derimot, skulle jeg stå på en stor scene, helt mutters alene, foran hundrevis av folk jeg ikke kjente, og snakke i fem minutter om mine egne tanker om livet og fremtiden. Jeg skulle holde konfirmantenes tale under den borgerlige konfirmasjonsseremonien i Lillestrøm Kulturhus. Jeg snubla på vei opp fordi beina svikta under meg, og jeg husker absolutt ingen ting av det som skjedde mellom den snublinga og applausen. Mamma påsto at jeg sa det jeg skulle si, men jeg er fremdeles usikker på om hun sa det bare for å være snill.
I mai, tjue år senere, skal jeg stå der igjen. I det samme kulturhuset under den samme seremonien, men som hovedtaler, denne gangen. Jeg blir neppe like nervøs, i alle fall ikke når jeg gjør det for sjette gang. Jo da, de har visst litt flere konfirmanter nå enn de hadde i 1990, for de må ha seks seremonier. Jeg skal snakke om livet og fremtiden igjen. Om ungdommen og voksenlivet og sånt. Jeg er innmari lei for at jeg ikke har den forrige talen, for antakeligvis var den langt mer engasjert, ildfull og optimistisk enn noe jeg kan klare å skrive i dag.