Svik

Hvor skal man begynne? Med en kjapp oppsummering, kanskje, til glede for nye lesere:

Jeg har vanka på Blitz i min ungdom. Der traff jeg Karen. Jeg var søtten, hun var femten, og plutselig en dag hadde hun blitt nynazist. Hun ga nynazistene navnelister og personlig informasjon om oss. Hun var ikke den eneste lekkasjen, slik mange liker å late som, Blitz var generelt veldig dårlige på sikkerhet, men likevel. Folk ble oppringt av nynazister som visste de mest personlige ting om dem, folk ble oppsøkt hjemme av nynazister med kniv og pistol. Folk var redde. Folk hata Karen. Jeg var redd, jeg også. Og veldig, veldig sint. Men da hun ringte to år senere og ville ha hjelp til å hoppe av, sa jeg ja. Hun jeg var kjæreste med sa ja, hun også. En eks nato-soldat med pistol og skuddsikker vest sa ja. Ikke fordi vi ville Karen vel, men fordi vi var antifascister. De eneste måtene å lage færre nazister på er å skyte dem eller å hjelpe dem ut, og selv om jeg ville hatt forståelse for om noen av vennene mine hadde valgt å skyte, syns jeg nok selv det var rensligere å bare få naziene til å slutte med det. Dessverre var ikke Blitz enig med meg. Det vil si, mange som var en del av miljøene rundt Blitz var hjertens enige, men bare i hemmelighet, for hvis de sa det høyt ville de miste alle vennene sine. De vennene som var nærmere førti, og som prøvde å kvele den søtten år gamle Karen. Selv savnet jeg dem ikke.

Det er mange år siden nå. Vi fulgte opp Karen så godt vi kunne, men min daværende, etter hvert min eks, var flinkere og klokere enn meg. Det er mye hennes fortjeneste at Karen ble folk etter hvert. Et menneske fullt av skam, som lot som om hun ikke hadde noen fortid, men et fungerende medlem av samfunnet, okke som. Og etter at hun hadde blitt det, ble hun min venn igjen. Etter at hun hadde vært min venn i mange år, begynte hun på filmskole i London. En dag kom hun og fortalte at hun vurderte å lage film om sviket. En semesterfilm, bare, til internt bruk på skolen. Hun trengte å ta et oppgjør med fortida si. Den var i veien, når hun prøvde å lage film om andre ting. Kunne hun intervjue meg?

Jeg ga Karen frie tøyler. Intervju så mye du vil, spør om alt du vil, samma for meg, det der din film, den handler om ditt liv. Jeg krysset fingrene og håpet at hun ville stå. Det måtte jo bli en jævlig dårlig film, så nær stoffet som hun var, så vondt det åpenbart gjorde for henne å grave i alt sammen. Jeg tenkte det var viktig for henne likevel. Men så ble ikke filmen helt ferdig, hun fikk det ikke til, hun VILLE få det til, hun valgte å lage eksamensfilm. Jeg trodde hun ville stryke. I stedet sendte skolen hennes den uferdige filmen til verdens største dokumentarfilmfestival IDFA, og IDFA ville vise den. Karen ble usammenhengende av nerver og angst. Ingen av oss involverte hadde sett filmen enda, den var ikke ferdig klipt, hva om moren hennes hatet den, hva ville vennene hennes hennes tro om henne, hva om noen fra Blitz fikk se den, hva om de begynte å jakte på henne igjen?

Jeg var mest bekymra fordi jeg var sikker på at det var en dårlig film, for at det ville hefte ved henne, sånn yrkesmessig.

Så fikk jeg se den. Og det er mye jeg hater med den filmen. Jeg hater at min daværende ikke ville være med, så det fremstår som om jeg hjalp Karen ut av nazimiljøet helt alene. Jeg hater at hun har klipt meg så snilt at jeg virker som en fornuftens engel oppi alt sammen. Jeg hater at hun sier at jeg redda livet hennes, at hun har klipt bort at jeg var med på å ødelegge det i utgangspunktet. Jeg syns filmen gir et helt feil bilde av meg. Dessuten syns jeg den gir et for snevert bilde av miljøet jeg var en del av som tenåring, og at den underkommuniserer hvor sinnssykt nazimiljøet var.

Men filmen handler jo ikke om meg. Den handler om Karen. Den handler ikke om min opplevelse av blitzmiljøet, den handler om Karens. Og den handler ikke om min opplevelse av nazimiljøet, heller. Den handler om Karens vei inn, og om Karens vei ut. Den handler om hennes logikk, om hennes forståelse, om hennes motivasjon, om hennes overlevelsesinstinkt. Og når jeg klarte å legge min egen selvopptatthet, min egen forfengelighet på hylla, skjønte jeg hvorfor IDFA ville vise filmen. De ville vise den fordi den forteller nettopp hvordan HUN så miljøene hun gikk inn og ut av, hvordan HUN tenkte om ting, hva HUN fokuserte på, hva HUN ønsket seg. Og de ville vise den fordi det, for den som ser filmen uten å være opptatt av sin egen historie, er åpenbart at Karen har ekstremt mange likhetstrekk med andre ekstremister, både politiske og religiøse.

Jeg syns filmen burde bli pensum på barnevernspedagogikkstudiet. Og på lærerskolen. Og for alle som driver fritidsklubber eller religiøst ungdomsarbeid eller ungdomspolitikk. Jeg tror verden ville blitt et tryggere sted for alle hvis vi lærte oss å kjenne igjen ungdom med store udekte behov, sterkt overlevelsesinstinkt og ingen personlig kjerne når vi møter dem. Før de blir nazister eller selvmordsbombere eller drapsmenn, liksom.

Filmen vant prisen for beste studentfilm. Karen var glad, og redd. Plutselig vil norske festivaler vise den. Plutselig vil norsk presse skrive om den. Plutselig er hun invitert på tv. Karen trivdes mildt sagt dårlig. Men i løpet av arbeidet med å lage filmen har hun faktisk kommet et lite skritt videre. Hun har tilgitt den femtenåringen hun en gang var. Hun kan, om enn med anstrengelser, si høyt at hun har gjort det hun har gjort, at hun angrer, men at hun likevel håper hun kan bruke historien til noe fornuftig. At hun ved å fortelle den kan skape en forståelse som kanskje kan redde en femtenåring fra den samme skjebnen. Kanskje. Det er i alle fall verdt forsøket. Derfor sa hun ja til et avisintervju, og til Lindmo. I tillegg har Dagsavisen kjørt en sak om henne der hun fikk tilsvar til omtrent halvparten av de tingene journalisten hadde gravd opp i sinne over at Aftenposten fikk det egentlige intervjuet.

På et vis er hun nok smartere enn meg, Karen. Hun var forberedt på baluba. Jeg lar meg liksom stadig sjokkere over at folk aldri blir voksne, at de aldri får utvida perspektivet sitt, at de aldri slutter å være så jævla sinte. For folk er sinte, nå. De beskylder Karen for å bygge en karriere på deres ulykke. De ramser opp all verden forbrytelser begått av norske nazister gjennom tidene, legger skylda på Karen for absolutt alt og insisterer på sin rett til å hate. De mer moderate syns filmen er skikkelig dårlig fordi de ikke syns bildet som blir gitt av dem, av miljøet deres, av kampen de var en del av, stemmer. De etterlyser politisk analyse, de provoseres av mangelen på nyansering mellom nynazistene og blitz. De er fullstendig ute av stand til å legge bort sin egen forfengelighet og se at dette ikke er en film om dem. Vil de ha historien om sine egne heltegjerninger fortalt, må de faktisk gjøre det selv. Filmrullene og manussidene er for alle, liksom. Hele poenget er jo nettopp at Karen IKKE var politisk. Hun kom ikke til Blitz fordi hun var opptatt av politikk, men fordi hun søkte spenning og tilhørighet. Hun gikk ikke til nynazistene fordi hun var opptatt av raselæra, men fordi hun ikke fant noen tilhørighet på blitz. Ikke fikk hun tak over hodet, heller. For henne var de to pøbelgjenger, for henne var forskjellene minimale. Og dersom blitz og blitzrelaterte miljøer ikke klarer å ta inn over seg at de aller fleste som kommer dit i utgangspunktet søker andre ting enn politikk, at politikken kommer senere for de fleste av oss, er de dømt til å hjelpe stadig flere femtenåringer på veien til å kjøre livene sine i grøfta.

Det sinnet som skuffer meg mest, er likevel sinnet over at Karen ikke har blitt gartner eller hjemmehjelp eller noe annet stillferdig, at hun ikke lever livet sitt i botferdighet langt unna offentlighetens lys. Folk blir jo lei seg når denne saken kommer opp igjen. En mengde folk i tredve-, førti- og femtiåra kjenner gamle sår bli åpnet, gammelt sinne kommer til overflaten. Kunne hun ikke latt det være i fred? Av respekt for de hun en gang sviktet? Hva slags måte å vise sin anger på er det å såre en gang til?

Selvopptattheten gjør meg kvalm. Hallo, raddishuer, det handler ikke om dere! Verden handler ikke om dere. Det hjelper ikke at dere er tolv i hodet og søtten i klærne når det står førti på bankkortene. Verden forventer faktisk at dere tar et visst voksenansvar, at dere klarer å se at denne saken handler om et dypt sviktet barn. Verden forventer at dere setter deres egne sårede tenåringsfølelser til side og innser at hvis en enste fjortenåring blir sett og får den hjelpen Karen ikke fikk, er det verdt det. Ikke bare for fjortenåringenes skyld, men for alle oss som ikke blir svikta og skutt og bomba av dem et år eller ti senere.

Jeg skjønner at det er for mye å håpe på, men jeg skulle virkelig ønske at dere kunne ta inn over dere at denne saken handler om et barn dere også var med på å svikte. At dere sa til dere selv: Ah, det var kanskje dumt av oss som var over tjue (eller tretti. Eller førti.) å ta en femtenåring med i buss til en ekstremt voldelig og kaotisk demonstrasjon i Sverige som endte med femten timer innesperret i en overfylt buss uten luft, vann, mat, toalettmulighet, smertestillende til hun med det knekte halebeinet eller valium til hun med klaustrofobi. Eller ørepropper for å stenge hylene deres ute. Neste gang noe sånt skjer, får vi i alle fall passe på å spørre hvordan det går med femtenåringen etterpå. Og tenk om dere kunne trekke den enda et hakk lenger, bort fra denne konkrete femtenåringen, om dere kunne vurdere å slutte å skjenke fjortenåringer drita, eller i alle fall prøve å passe på dem til de er edru igjen? I det minste hjelpe dem å anmelde hvis de blir voldtatt på doen på Blitz, i stedet for å be dem holde kjeft for å unngå dårlig publisitet. Kanskje dere enten kan slutte å la tolvåringer som har rømt fra barnevernet bo der, eller eventuelt begynne å ta ansvar for hva som skjer med dem når de har mareritt om natta. Kanskje dere kan innrømme at dere også en gang var politiske grønnskollinger som bare ville ha et sted å høre til, så dere kan kjenne igjen trettenåringers sårbarhet og enten gi dem den bekreftelsen de trenger eller sørge for at de slipper å møte deres voksne avvisning daglig. Tenk om det dere kunne bli voksne, og ta voksenansvar i omgang med barn!

DET hadde redda mange liv det.