Romjulsdrøm
En skulleitte vøri fire år i romjuln. Fireåringer tryner bare bortover isen, de, når de skal stå på skøyter. Sjuåringer, derimot, suser fra fonn til fonn med eller uten bruskasser, og gamle kjerringer som meg kan øve på å løpe og å seile og å hoppe og å skrense uten å tryne så isen slår sprekker (langt igjen til jeg mesterer det siste der, men øve, øve) med bare et halvt øye på dem. Ja, noen kjerringer på min alder må i grunn øve på å holde balansen med to skøyter i isen, mens andre suser forbi oss på lengdeløpsskøyter, tar pituetter på kunstløpskøyter eller inkluderer alle unger som vil i privat, improvisert hockey-trening. Isen er for alle, liksom.
Særlig isen på Rudolf Nilsens plass. Det er en fin plass, det, med lekeapparater og ballbinge og fotballbane som blir skøytebane om vinteren, og med alle nabolagets barn i vill aktivitet hele dagen. Ettersom Rudolf Nilsens plass ligger mellom Vahl skole, nummer 13 og suppestasjonen på Grønland, er de fleste av de barna ganske brune om vinteren også, de stiller like gjerne i trange skjørt og hijab (sistnevnte holder øra varme, men har du prøvd å gå på skøyter i trangt skjørt! Krevende øvelse, altså.) som i bobledress og lue. Men kan de stå på skøyter. Å, jada. De har øvd nemlig. På Rudolf Nilsens Plass.
Der ligger nemlig også skøytebua til Frigo. Frigo er Gamlebyen sitt få-unga-ut-i-skauen-satsing, de gjør flust med geniale ting, men skøytebua er nok den genialeste av dem alle. Tre mann (av alle kjønn) har de på jobb fire timer daglig for å snøre skøytene man kan låne helt gratis fast på barneføttene. Og for å lage gratis kaffe og kakao til ihjelfrossne foreldre som prøver å lære podene å stå – eller som desperat støtter seg til dem i et forsøk på å lære selv. Og til å tenne bål til å varme hendene på utenfor, og spille Bob Marley inne så folk kan få løfta hummøret mens man sitter på benken og prøver å tine tærne nok til å orke en runde eller femten til.
I dag var jeg og guttungen på plass på isen noe over halv tolv. Vi delte den med et rotnorskt foreldrepar som gikk på beina og støttet en treåring som hadde fått skøyter til jul. Fem på tolv låste den første frigomannen seg inn i bua. Fire minutter etterpå sto den første ungen og trippa utenfor. Tolv gikk døra opp, og så ramla de bokstavlig talt inn, nabolagets håpefulle, hoppende forventningsfulle reiv de døra opp, ustøtt stabbende karra de seg over dørstokken på de nylånte skøytene og så suste de av gårde. Eventuelt de lånte bruskasser og prøvde desperat å få beina under seg. Eventuelt de lånte pøkk og kølle og spilte beinhard hockey i et lite hjørne av banen uten å kræsje med noen av de på bruskasser eller å smelle pøkken inn i noen av treåringene eller å smelle til noen av motstanderne med kølla. Kvart over tolv var isen full.
Vi lot oss ikke skremme av det. Med kompiser fra skolen som dukka opp og noen turer inn i varmebua holdt vi i to og en halv time. Det er gøy å gå på skøyter, nemlig, og det er fantastisk å bo i en by der hvem som helst kan få gjøre det, helt uten økonomisk investering eller foreldre som vil følge. Hill Frigo. Og godt nytt år.