Adopsjon

Jeg skjemmes.

Jeg hart møtt så mange barn, det har på ulike måter vært jobben min i det meste av voksenlivet. Noen av de barna har vært adopterte.

Jeg har møtt adopterte barn som åpenbart har feil fødselsdato – og jeg har tenkt at det er gjort for at det skulle bli lettere å finne adoptanter til barn som trengte det. Jeg har aldri tenkt på hva annet det er løyet om, jeg har aldri tenkt over om det at barnet trengte adopsjon også kunne være en løgn.

Jeg har møtt adopterte barn med store adferdsutfordringer, og jeg har tenkt på rusmidler i svangerskapet, underernæring i første leveår, dårlig utstyrte barnehjem. Jeg har aldri tenkt på traumer etter kidnapping eller tap av en kjærlig familie.

Sjøl de siste årene, etter at jeg har hørt historiene til enkelte modige adopterte, har jeg tenkt at flertallet av adopsjoner nok har gått relativt ryddig for seg, i den forstand at barna i utgangspunktet hadde behov for et nytt hjem. Det er jo så mange foreldreløse barn i verden, er det ikke?

Jeg har vært fordomsfull, jeg har stilt for få spørsmål. Jeg har opprettholdt rasistiske strukturer. Jeg har vært dust. Unnskyld.

Vi må få en uavhengig granskning, og vi må få den nå. Dessuten må staten ta ansvar for å gjenforene alle som ønsker det med biologisk familie så langt det er mulig. Adopterte må få støtte til å lære språk så de kan kommunisere med familien sin. Alle adopterte og deres familier må få øyeblikkelig få tilbud om psykologisk støtte og hjelp. Hjertet mitt blør for både adopterte og adoptanter nå.

Og alle som jobber med barn må få opplæring i adopsjonsproblematikk. Vi må slutte å tenke som jeg har tenkt. Vi må ta inn over oss at det urolige barnet i klassen, på fritidsklubben, på avdelingen, kan være et offer for menneskehandel, kan være kidnappa, kan ha minner hen ikke har språk til å få satt ord på og validert. Ikke nødvendigvis, men det er en reell mulighet, og vi må tenke de tankene også.