Om å forandre verden

I går fikk jeg verdens søteste melding fra et menneske jeg verken har møtt eller hørt om. Den handlet om å redde verden, og om hvor dumt og rart det er at verden ikke går fremover av seg selv. Jeg, som jo er drita lei av å jobbe for å forandre verden, var først hjertens enig.
 
Så kom jeg til å tenke på en skikkelig sur og kald marsdag i 1992. Det regna sidelengs og jeg gikk over Tøyen sammen med en rastafarianer jeg ikke husker annet enn fra denne ene episoden. Vi var på vei hjem til meg, det vil si hjem til kjæresten min, det vil si til industribygget kjæresten min hadde okkupert sammen med noen kompiser. Det kom neppe til å være noe mat der, og jeg var sulten. Det var slett ikke sikkert det kom til å være noe ganja der, heller, i alle fall ikke gratis, og rastafarianeren var blakk og hypp.
 ”Hvordan kan du leve som ateist?” Spurte rastafarianeren. ”Jeg går her og har det jævlig, men jeg tror jo at det kommer til å ta slutt. Men du? Du tror ingenting!”
 ”Jeg veit jo at det kommer til å ta slutt, jeg også. Jeg er ateist, jeg er ikke Michael Jackson i evighetstanken. Dessuten er jeg agnostiker.”
 ”Jamen, det tar ikke slutt! Det er bare det som er jævlig som tar slutt. Det skal være varmt bestandig, og alle skal være mette og ha alt de trenger, alle skal være venner, ingen skal krangle om noe…”
 ”Hva er vitsen med det?” Avbrøt jeg.
 ”Hæ?” Rastafarianeren stoppa opp og så på meg, og det var jo ikke så lurt, ettersom vi var i ferd med å krysse Kjølberggata. Jeg måtte trekke ham etter meg inn på fortauet, og jeg tenkte at det kanskje ikke var lenge nok siden sist han hadde røyka en rev.
 ”Hva er vitsen?” Gjentok jeg. ”Hva i all verden skal du gjøre der? Hvor lenge tror du du kan ligge i gresset og glo på løver som ikke spiser lam før du kjeder deg i hjel? Bare at du allerede er død, så det finnes ikke noen vei ut, du må ligge der i gresset og ikke ha en dritt å ta deg til, i all evighet. Jeg foretrekker helvete, jeg, altså. Der kunne jeg i alle fall jobba for revolusjon.”
 ”Du er gæærn,” sa rastafarianeren.
 
 Det kan godt hende at jeg er gæærn, men jeg er fremdeles enig med meg selv. Det er fryktelig slitsomt å jobbe for å forandre verden, men herregud så mye morsommere det er å jobbe seg i hjel enn å kjede seg i hjel! Det er helt greit at man må jobbe for å forandre verden. Det er veldig fint at hvem som helst kan gjøre det. De stakkarene som aldri har prøvd aner ikke hva de går glipp av.