Offentlig helsestell

Jeg var innom spesialisthelsetjenesten i dag. Igjen. De refererte meg videre til sjukehus, så nå skal jeg dit i løpet av våren, også. For noen uker siden fikk jeg noen veldig fine mr-bilder av hele buken, dere veit, sånt helseministeren syns legene kanskje kan slutte å be om så ofte. Det koster penger, nemlig. Men jeg tror det vil koste mer penger hvis det som blir stadig mer galt i buken min får fortsette med det til jeg blir ufør, liksom. Jeg er rett nok frilanser, men sjøl vi får jo litt sjukepenger og trygd og sånn, og jeg hadde jo ellers planlagt å jobbe i femogtyve år til.

Det som blir stadig mer galt i buken min har holdt på noen år. Det starta med en fødsel. Og det er delvis min egen skyld, for jeg visste jo at Norge ikke akkurat er et i-land på fødsler. Da jeg valgte å gå ned trappene til kontroll på termindatoen selv om jeg ikke kunne komme meg opp igjen ved egen hjelp, skjønte jeg at jeg kom til å bli innlagt på sjukehus – det finnes ikke noe venteromstilbud til bekkenløste kjerringer som ikke har heis. Jeg skjønte at de ikke kom til å ha råd til å ha meg liggende til fødselen starta av seg sjøl, og jeg hadde allerede blitt så kontant avvist når jeg spurte om ikke et planlagt keisersnitt kanskje ville være det beste, at jeg regna med å havne i igangsettingskø. Og jeg var så sjukt lei av å ha vondt, og hadde så stort håp om at det ville gjøre mindre vondt etterpå, at jeg var helt klar for drypp i armen og tvinge fram rier. Jeg var nok litt uforberedt på jordmoren som gjerne ville ha fødselen min i gang før hun gikk av vakt (altså ferdig før hun kom tilbake igjen) som gikk inn og tok vannet når ting ikke skjedde raskt nok, men jeg var helt fornøyd. Men enten var ikke kroppen klar, ellers hadde jeg rett i mistanken om at det faktisk ikke var mulig å trykke en unge ut gjennom et bekken så skakkjørt som mitt. I alle fall fikk jeg et interessant møte med min egen dødelighet, et ganske betent og brutalt sår på magen fordi kirurgen ikke tok seg tid til å skjære et langt nok snitt og reiv i stedet, og et fint nytt traume jeg kunne ta med hjem sammen med babyen som hadde sopp i munnen fordi jeg måtte ta antibiotika som ødela immunforsvaret hans. Du kan tro det blei ei koselig barselstid.

Neste gang noen var inne og titta i buken min, var de reint ut imponerte over mengden arrvev der inne. Og nå lager det arrvevet rimelig mye kødd, og det krever mr og spesialister og kanskje en ny operasjon eller to for å holde meg på beina, kontinent, med passasje i tarmen. Sånn i tillegg til at jeg bare spiser skånekost og bruker flere timer i døgnet hver dag på å håndtere greiene.

Jeg lurer på hvor mye penger A/S Norge hadde spart på å bare legge meg til observasjon den gangen, jeg. På jormødre og leger som kunne gjøre en skikkelig vurdering og vente til jeg kom igang, la dryppet virke til det virka eller eventuelt planlegge et keisersnitt i stedet for å røske meg opp i siste sekund. Jeg lurer på hvor mye vi kommer til å tape på å legge ned ABC-klinikken, og fødestuene rundt om i landet. Og så lurer jeg på om Helseministeren er ute av stand til å se sammenhenger, eller om hun bare tenker at det ikke spiller noen rolle, så lenge AS/Norge kan betale henne nok til at kun kan investere i private helse- og pensjonsforsikringer.

Jeg mener det på alvor: Det burde ikke være lov til å bruke private tjenester når man er politiker. En periode på Stortinget burde gi livslangt forbud mot å sende barn på privatskole, å legge seg inn på privat sykehus, å motta annet enn offentlig pensjon. Kemneren burde kontrollere Stortinget som oss andre, og når de ikke jobber på Stortinget mer, kan de gå på NAV eller skaffe seg en jobb som oss andre. Jeg tror det ville gjort vidunderlige ting med kvaliteten på de offentlige tjenestene våre om de som styrer dem faktisk også måtte leve med dem.