Å grave bikkjene opp igjen
Å la sovende hunder ligge har vel aldri egentlig ligget for meg. Likevel – jeg var jo litt usikker å om det var lurt for meg (og ikke bare for boka jeg skriver) å reise til Sør-Afrika for å grave opp så mye av pappas historie som mulig. En ting er å høre fortellinger fra langt borte for lenge siden. Noe helt annet er å se fengselscellene, de hullete teppene, gitteret, piggtråden, passbøkene, appellkommiteen for bestemmelse av rasetilhørighet, de støvete gatene, hostellene og de ulovlige barene, politibatongene og håndjernene, sykehuset, kjøkkenbordet, kameratene, bildene av den unge mannen med en holdning akkurat som lillebrors, av bilen han kjørte flyktninger til grensa i, av politivolden på åttitallet, lyden av mennesker som knuses, kuler mot kjøtt og skaller mot stein.
Jeg tror det er det lureste jeg har gjort noen gang. Hunder råtner nå engang kjappest i sola. Og i helvete for en historie jeg er så heldig å få fortelle!
Likevel – fem dager i bushen nå blir ikke feil nå. Selv om jeg nok må spille rollen som den eksentriske gamle dama som drar på tur med europeiske drittunger og israelske veteraner på tjue. Jeg har allerede hilst på sjiraffer og nesehorn og kuduer – sånn i tillegg til en enorm mengde esler, høner og geiter. De var alle veldig hyggelige, så jeg satser på at løvene ikke spiser meg, de heller.