Brødrene Løvehjerte

Det er mye som var genialt på åttitallet som ikke har tålt tidens tann. Anne Cath. Vestly er fullstendig utdatert, Pelle og Proffen er så treigt at ungene sovner før de har lest ti sider, indianerbøker er virkelig ikke hva de engang var, Skyggen over steinbenken, Tordivelen flyr i skumringen og Jørgen + Anne er rett og slett veldig gammeldags. Selv Barnebokheltinnen over alle, Astrid Lindgren, falmer, Emils univers er så fremmed at det er uforståelig for elevene mine og Pippi syns de fleste bare er kjedelig, de skjønner ikke humoren, de syns slett ikke det er fantastisk at hun får bestemme over seg selv (det gjør mange av dem også, selv om de har foreldre som lager mat til dem) og det skjer jo for pokker ingen verdens ting.
 
Da jeg tok frem Brødrene Løvehjerte for å lese den for sønnen min var jeg slett ikke trygg på at det ville gå bra, og jeg ble rett og slett litt småkvalm ved tanken på at min absolutte favorittbok gjennom tidene, den første boka som fikk meg til å gråte over at siste side var lest, kanskje ville fremstå som meningsløs, kjedelig og treig. Hadde det ikke vært for guttungens utbrudd da jeg prøvde å ta ham med i demonstrasjon mot israelsk sjørøveri – Nei! De kaster stein i demonstrasjoner, det er farlig, jeg vil ikke og du får ikke, hvorfor skal du det, du kjenner vel ingen av de som er døde, vel! Kan ikke noen andre gjøre det? – hadde jeg nok utsatt det enda noen år. Men en mor må gjøre det en mor må gjøre for å fostre en sønn som er et menneske og ikke bare en lort, så dagen etter åpnet jeg Brødrene Løvehjerte for første gang på veldig mange år.
 
Det er innmari lange kapitler i den boka. Lesestunden er utvidet fra de vanlige 10-15 minuttene til omtrent en halvtime. Og i løpet av den tiden har jeg hver kveld blitt så revet med at jeg har glemt å lese høyt. Det går så sakte å lese høyt og jeg må vite hvordan det går nå! Det må dessverre guttungen også, og etter to sekunders stillhet nesten klynker han: Les! Mamma, du må lese!
 
Han kryper sammen i sofakroken og stapper en hel knyttneve i munnen fordi det er så spennende. Han legger hodet mot skulderen min og sukker henført fordi det er så fint. Han gnir tærne mot hverandre og kroer seg, jeg gnir tærne mot hverandre og kroer meg, han blir aldri utålmodig og jeg blir aldri lei. Og for hver side blir jeg mer og mer sikker på at det barn som har levd denne boka, som har møtt tengilsmennene, som har klynket av angst for hvordan det skal gå med Kavring alene i natten, som har gispet i skrekk over grusomme Katla, som har fått gåsehud av Tengil, som har elsket Mattias og Sofia og kjent stoltheten over Karvings mot svulme i brystet, vil alltid ha ønsket om å være et menneske og angsten for å bli en lort i seg.
 
Om jeg en gang kunne skrive et eneste avsnitt som var så virkningsfullt og så vakkert, ja da skulle jeg sørenmeg dø lykkelig, altså.