Lang historie kort

Jeg har vært på mitt livs første skikkelige researchtur. Altså, jeg har jo reiste steder for å se dem eller for å snakke med folk der fordi det har vært relevant for skrivinga mi før også, men nå snakker vi tre drøye uker jobb hver enda dag. Jeg har intervjua familiemedlemmer og barndomsvenner av faren min, jeg har sett grensegjerdene han hoppet over og grenseområdene han sloss i, jeg har kopiert gamle bilder og jeg har slukt bøker jeg ikke har fått tak i i Norge og helst ikke ville betale overvekt for på vei hjem. Klart det var skikkelig stas å titte på leopardene i Krugerparken, men mye viktigere å få sove ute under melkeveien med hyener luskende rundt, nesehorn brasende borte i krattet og froske-og insektslydene så intense at jeg brått skjønte hvor ufattelig blind man er når det virkelig er mørkt og fienden må være elefant for å bråke nok til å høres. Selv de to dagene som skulle være ferie, da jeg skulle henge en norsk venn og hans kompis fra Zim og derfor sjekka inn på et gjestehus nede i gata for nevnte kompis – landa jeg mitt i et anti-nyliberalisme-ngo-seminar fullt av gamle comrades fra hele det sørlige Afrika som nærmest tagg meg om å intervjue dem litt til frokost, lunsj og middag. 

I natt sov jeg tre timer i et trangt flysete. Likevel er jeg ikke spesielt sliten. Jeg er opprømt, og glad, og takknemlig. Fine folka som har hjulpet meg. Fine historien jeg får fortelle. Fantastiske utfordringen det blir å gjøre det så bra som den fortjener.

Skummelt også. For når det som gjentas og gjentas og gjentas i alle ulike settinger er at det ikke er over, at det pågår enda, at til denne dag, vet du, de har jo mappene våre, da blir det jeg gjør viktig.

Det er lov til å krysse fingrene for meg, og for boka mi.