Familie

Jeg elsker Nord-Norge. Det er ikke det. Men når man reiser til Nord-Norge absolutt alle ferier får man jo ikke reist så mye til Bergen, og jeg er veldig glad i Bergen, også. Og nå som jeg plutselig ikke eier et hus i Vesterålen, er det plutselig helt naturlig å dra ungen med hit på vinterferie. 

Vi har vært på Vil Vite og på Fløyen og på Ulriken og på Akvariet og på kafe for å spise fiskesuppe. Fine ting. Men mest av alt har jeg slarva med søskenbarna mine og guttungen lekt med tremenningene sine og tre timer før avreise sitter jeg i kusines sofa mens to gutter baker boller bak ryggen min og jeg lurer på hva jeg egentlig gjorde riktig i mitt forrige liv. Jeg har den beste familien.

Jeg får nesten litt dårlig samvittighet, jeg, når jeg hører om søsken som snyter på arven og søskenbarn som ødelegger familiesteder, tanter som kommer en gang i året med en sekk dårlig samvittighet som deles ut til familiemedlemmene og onkler som banker unga sine eller misbruker barnebarna. Jeg har jo ikke så mye som en kranglevoren tremenning å skilte med. 

Derimot har jeg en kusine som konverserer ungen min som om han var voksen, og en som altså baker boller med ham. Jeg har en fetter som ikke slutter å tulle før ungen min ler, og en som låner bort sin egen unge for å gjøre min glad. Og disse fetterne og kusinene yngler kanskje ikke som kaniner, men til sammen har de produsert nok lekekamerater, konfliktløsere, underholdere og omsorgsfulle store tremenninger til at vi har hatt verdens beste ferie. Enda vi altså ikke har vært særlig flinke til å ta vare på disse folka de siste årene.

Hva kommer det av, egentlig? At noen familier er tvers igjennom dysfunksjonelle mens andre knapt har en eneste konflikt som er verdt å skrive hjem om? Det er jo ikke sånn at vi ikke er en gjeng sta Breimninger av kranglevoren bondeslekt. Vi tar det bare som oftest ut på noen andre enn hverandre. Kanskje har vi et hold-sammen-for-å-overleve-gen. Kanskje fikk vi alle god oppdragelse av min bestemor.

Heldige er vi uansett.