Natta.
Jeg hater å stå opp om morgenen. Jeg har blitt ganske flink, årevis med en unge som til nød kunne strekke seg til å bli liggende til halv fem har gjort at jeg ikke lenger syns synd på meg selv når klokka ringer klokka sju. Jeg går ikke lenger sovende i dusjen, jeg kan smile og si blidt god morgen og varm frokost og varm matpakke (ja han er kresen, men til gjengjeld spiser han blåkveithau og lutefisk. Bare det er varmt.) Men like fullt – jeg hater det. Inni meg koker jeg av sinne over at verden er laga sånn at jeg må opp klokka sju, og over at jeg ikke la meg tidlig nok i går heller. Og over de latterlige regnestykkene som settes igang i hodet mitt i det øyeblikket jeg slår øynene opp – hvor mye restskatt FÅR jeg, egentlig? Hvor mye kan jeg egentlig betale i leie? Hvor høy leie må jeg ta selv hvis jeg kjøper noe og leier det ut? Husk å legge på skatten!
Jeg liker å jobbe. Arbeidsdagen, fra den sure trøttheten gir seg en eller annen gang før ti til middag er lagd og fortært sånn rundt seks, er fyllt med ting jeg liker nesten bestandig. Jeg treffer hyggelige folk og gjør hyggelige avtaler og skriver bøker jeg som oftest syns er ganske fine. Og når jeg ikke får til noen ting hekler jeg en lapp i stedet. Det kan jo egentlig være det samme. Vi skal alle dø en gang, og hvis jeg dør i morgen vil det være veldig dumt å ha brukt den siste dagen til å være sur for at man er så nyskilt at man ikke får til en dritt. Dessuten døyver heklenålene uroen for ungen min – har han det bra, egentlig? Er jeg i ferd med å påføre han evig og ubotelig skade på sjelen?
Og så henter jeg ungen som skjeller meg ut fordi jeg kommer for tidlig og han var midt oppi noe helt utrolig spennende og morsomt og viktig, tenk (ja, ny skole er finfint), og så krangler vi litt om vi skal spise på kjøkkenet sånn som han egentlig er enig i at vi bør eller foran tven sånn som jeg egentlig er enig i at vi har mest lyst til, og så faller jeg sammen som en våt klut. Jeg drømmer om å innføre ettermiddagsluren. Jeg har helt klare minner om at jeg listet meg rundt og var helt stille når min bestefar skulle sove middag, og han døde da jeg var fire. Hver eneste ettermiddag lurer jeg på hvorfor klarer jeg ikke overbevise åtteåringen om at han skal sitte stille og tegne eller noe mens jeg sover på sofaen. Jeg trøster meg med at jeg ikke hadde fått sove likevel, for magen er full av bekymring over alle som kan dø eller bli sjuke eller blir gale akkurat nå som jeg ikke har noen reserver å ta av. Dessuten er han i seng til halv ni. Da skal jeg også legge meg, tenker jeg. Hver eneste kveld.
Fem på halv ni går jeg fra å være stup trøtt til å være lys våken. Energisk og full av virkelyst. Så må jeg lese den spennende artikkelen om bussboikotten i Evaton og så må jeg rote litt rundt etter info om bønnemassakren i Cape Town (noen som veit noe? Rop ut!), for jeg har forferdelig masse arbeid som må gjøres, jeg har innleveringsfrister og som vanlig fikk jeg gjort alt for lite i løpet av dagen. Og så må jeg henge litt med noen fine, fine internettvenner og vips, så er det natten.
Nå er jeg ikke våken mer. Jeg er varm og tung i kroppen og hodet og øyelokkene, jeg får sove hvis jeg legger meg. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg pleide å si at det er fordi jeg har lakenskrekk, men det er ikke sant. Jeg elsker lakner. Særlig om morgenen. Men jeg elsker natta også, og den kan jeg jo ikke utsette til jeg har sovet, liksom.
Om natta er det stille, ikke bare utenfor, men over og under og inni meg. Alle bekymringene jeg har gått med hele dagen er blåst bort. Det kan umulig være mine bekymringer, tenker jeg nå, det må være de andre menneskene som smitter meg. Nå som de endelig sover er jeg fri for alt maset. Nå husker jeg at jeg kan få fast jobb ca på dagen, at jeg ikke for alt i verden vil ha fast jobb, at det ikke lenger finnes hus i denne byen som er så dårlige som enkelte av de stedene der jeg har bodd og klart meg helt fint, at jeg aldri har hatt en oppdragsgiver som ikke har vært fornøyd og fortalt det videre, at ungen min er ti tusen ganger mer beskyttet enn 99.99 % av verdens barn, og det trenger han ikke for han er den tøffeste i verden, untatt meg, mener jeg, for jeg kan sørenmeg håndtere så mye død og sjukdom og galskap som helst. Dessuten kan jeg skrive bøker.
Jeg kan jo ikke sove nå. Nå vil jeg spille First Aid Kit og drikke et halvt glass vin og nyte at jeg lever.
Jeg kommer til å være åh, så rasende på meg selv i morgen tidlig.