Julaften 2010

Same procedure s last year.
 Ja, altså, ikke helt. Den minste babybroren min har nemlig reist til Kenya denne jula, og som den store babybroren min uttrykte det: «Det blir liksom ikke ordentlig jul når ingen sitter over en smakløs microvarma veggisburger og misunner oss pinnekjøttet.» Dessuten er det litt slitsomt å bare være to søsken, vi må liksom krangle med hverandre hele tiden og får ikke noe avløsning. 

Likevel ble det jul i stua.
«Neste år», sa faren min, «da blir jeg søkkrik.»
«Hold kjeft», sa mamma,
«bli det», sa jeg, «jeg trenger penger.»
«Du,» sa lillebror, «det er jeg som tjener minst her og hvordan skjedde det? Jeg som tross alt er den smarteste og flinkeste av alle?»
«Neida», trøsta jeg, «for det første er jeg mye flinkere enn deg og for det andre tjener jeg mye mindre nå.» «Det er sant», sa lillebror, «i alle fall halvparten av det.»

 «Å herregud,» sa mamma,
«du blør jamen mye neseblod!»
«Oi», sa pappa, «går det bra, lille venn? Blir du svimmel?»
«Kom deg ut herfra! «Hylte guttungen mens han stappa nesa full av papir og sparka i vaskemaskinen i raseri over de skjøre blodkarene sine.
«Vi kan svi dem», sa pappa, «jeg har en loddebolt i boden.»

 «Du må legge pinnekjøttet i vann», sa kona,
«ikke enda», sa mamma irritert, «det trenger ikke mer enn tolv timer.»
«Det trenger tjuefire», sa kona,
«ikke kom her og fortell meg om pinnekjøtt», sa mamma, «jeg er vestlending.»
«Det er mye kjøtt på det», sa kona lykkelig,
«uff, ja, det har du rett i», sa mamma bekymra,
«det ser helt fint ut», prøvde jeg å trøste.
«Mmm», sa mamma, «det var godt! Ikke sant det ikke er saltere enn det må være?»
«Det er akkurat passe», sa det veloppdragne barnabarnet hennes. Kona sa ingen ting.

 «Hør», sa jeg, «er de ikke flinke?»
«Deeeeeilig er joooooooooooooren», skingret guttungen parodisk, «hør, jeg er like flink!»
«Nei», sa jeg, «du er verdens finest unge, men noen sølvgutt er du ikke.»
«Vi var mye flinkere», sa pappa, «da jeg sang med Kings Messengers Quartet. Dere skulle ha hørt oss.»

 «Å», sa guttungen, «se! En salatslynge!»
«Den var til oss», sa jeg,
«nei», sa guttungen, «tante Inger Lise visste at jeg ønska meg det. Det gjorde ikke du. Den var sikkert egentlig til meg.»
«Jeg fikk flest pakker!» sa kona.
«Jeg fikk den største pakken!» Sa guttungen.
«Jeg kjøpte gave til meg selv», sa pappa.
«Jeg fikk alt jeg ønska meg», sa mamma.
«Du ønska deg bare en ting», sa jeg.
«Nettopp, sa mamma, kjempelurt.»

 «Det er kaldt ute», sa mamma, «treogtjue kalde».
«Det er varmt inne», sa kona, «det må være nærmere tredve?»
«Det er god ved», sa pappa stolt, «og jeg har lært guttungen å fyre opp. Kan du vise dem?»
«Jah», sa guttungen, han stabla peisen full av ved og gikk aller nådigst med på å la meg tenne på tennbriketten og legge den der han sa.
«Wow», sa jeg, «dette har du lært!»
«Brøøøl», sa flammene,
«å herregud», sa kona, «jeg legger meg og leser. Inne på soverommet med vinduet åpent.»

 «Jeg vil spille brettspill», sa jeg,
«hæ», sa mamma,
«du må være med», sa jeg, «vi må være fire.»
«Men jeg skjønner ingen ting», sa mamma,
«det gjør ikke noe», sa jeg, «du kan være på det andre laget.»
«Eg e sååååå deilige!» sa broren min og klådde seg på puppene,
«Mia Gundersen!» Hylte jeg, «vi vant!»
«Hvem er det», sa mamma.
«Spiller ingen rolle», sa jeg. «Det er sengetid.»