Regines kors

Publisert i julenummeret til tidsskriftet Utflukt.

Marita Lie hadde sittet to timer på tog, to timer på fly, to timer på buss og nå snart en time i bilen til Evy Ringstad. Hun hadde tresmak fra knærne til midt på ryggen, og føttene var så hovne at hun tvilte på at hun ville få støvlettene av ved egen hjelp.
”Vi e der snart,” sa Evy i det de kjørte forbi en Jokerbutikk, godt opplyst i mørket. ”Han Kent-Roger ska ha mølja klar.” 
Marita visste ikke hva mølje var, men hun gikk ut ifra at det var mat, og enhver form for mat som ikke hadde papp og sagflis som hovedingredienser ville være kjærkomment etter turen.
”Her e Eidekjerka,” sa Evy og nikket mot en flombelyst klassisk hvit trekirke. ”Det va her mainn te ho Regine va klokkar.”
”Å.” Marita så interessert på kirken. Regine Johnsen, som utga bøker under pikenavnet Regine Normann, var grunnen til at Marita satt der med tresmak og hovne ben. Hun elsket Regines eventyrsamling ”Ringelihorn” da hun var barn, og da hun som voksen oppdaget at forfatteren hadde skrevet flere romaner på begynnelsen av 1900-tallet, ble hun nysgjerrig nok til å oppsøke et antikvariat for å få tak i dem. Hun leste dem og likte dem, så godt at hun anbefalte dem ved en hver mulig anledning og stadig påpekte at det var en skam at Regine Normann ikke var hedret som den store forfatteren hun var. Så oppdaget hun at det fantes entusiaster fra Normanns hjembygd Bø i Vesterålen som arbeidet for å trekke Regine frem i lyset igjen. En av ildsjelene var Evy Ringstad, som etter en tids e-postveksling inviterte Marita på besøk til seg selv og mannen og deres rikholdige samling litteratur om og av Regine Normann. Det var slett ingen ulempe om hun kom de første dagene av juleferien.
”Då har æg jo så uansett vaska rundt,” sa Evy.

De svingte inn på en grusvei like etter kirken, og fem minutter senere stanset Evy bilen der veien sluttet i et sauegjerde på en bakketopp. Så gikk hun ut og løftet en diger grind til side før hun kjørte bilen nedover en skråning der Marita bare vagt kunne skimte hjulspor på bakken. Et stykke fremfor dem lyste det gult fra vinduene i et gammelt hus. Bak huset tegnet fjellene seg skarpt mot en stjerneklar himmel, og fjorden glitret i hvitt månelys.  Trollsk, tenkte Marita. Ikke rart Regine Normann skrev eventyr.

Mølje viste seg å være torsk med rognposer og lever til. Mannen til Evy, Kent-Roger, viste seg å være en røslig, skjeggete kar med enorme kunnskaper om bygdas historie. Mens Marita smakte forsiktig på lever og rogn og langet innpå en fisk så snøhvit og krøllfersk at hun aldri hadde opplevd noe lignende, la Kent-Roger ut om forholdene i Bø på den tiden da Regine Normann levde der. Han fortalte om enorme klasseforskjeller, om væreieres luksus og andres nakne nød, om et folk som overlevde fordi det var mat i havet, og fordi menneskene tåler mer kulde enn vi liker å tro. Det var vanlig, fortalte han, at folk måtte gjøre som moren til Regine, og sette bort de barna de ikke klarte å fø selv. Og Regine var jo heldig, hun som fikk bli guvernante hos presten da hun var konfirmert. I den gården sultet man jo ikke.
”Men det endt’ jo’kje så godt,” sa Evy.
”Det veit du ikkje nåkka om.” sa Ken-Roger irritert.
”Ikke?” spurte Marita.
”Røktan sei at ho bei med ban,” sa Evy.
”Det er bære skitsnakk,” utbrøt Kent-Roger.
”Æg veit no’kje det,” sa Evy, ”det har nu aldri kommen nåkka ainna førklaring på at ho gjefta sæg med den gamle tykjkaillen av en klokkar.”
”Tror dere Regine var gravid med klokkeren?” spurte Marita, ”at det var derfor hun giftet seg med ham?”
”Nei,” lo Evy, ”røktan sei at ho sku ha ban med præsten. Han va en kvinnfolkfyr, det e sekkert. Så det sku vesst vær han så tvang igjenna det gjeftemålet imella tjenestepia og klokkarn. Dæm kunn vel ikkje sei nei, nån a dæm.”
”Men Regine forble jo barnløs hele livet?” Såpass visste Marita.
”Ja, dæm sei at ho messta. Nån mein at det va han Klokkar-Per så slo ho så ho abortert. Og nån sei at ho gjor det sjøl, fordi ho ikkje unt nån unge å sku veks opp med klokkar-Per te far. At det var deførr ho ikkje fekk nån unga seinar, heiller. At ho ødela sæg.”
”Skitsnakk!” sa Kent-Roger igjen, ”det e bære sladder, Marita. Du ska’kje vør det.”
”Det er ikke så interessant, heller,” sa Marita. ”Det viktigste er jo det hun skrev.”
”Ja,” sa Kent-Roger, ”men du vil kanskje sjå hula ho skreiv i?”
”Skrev hun i en hule?” spurte Marita, ”Hvorfor det?”
”Før at han tykjkallen ikkje sku breinn det ho skreiv,” svarte Kent-Roger, ”Han meint nu at det va synd å skriv romana. Så ho skreiv i ei hule oppe i marka, i lyset fra ei løkt, og der gjømt ho skriverian sine også.”
”Ho rømt no dit ellers og,” brøt Evy inn, ”ho gjekk dit når klokkarn slo sæg vrang. Æg har no hørt at det va der ho gjor det av med ungen.”
”Det va aldri nån unge,” sa Kent-Roger bryskt. ”Æg har jo sagt at det ikkje va nån unge.”
”Jeg skulle gjerne ha sett hulen hun skrev i,” brøt Marita inn. ”Kan jeg det?”
”Det e klart du kan,” sa Kent-Roger, ”Æg ska gå med dæg i morra.”

Rommet Marita skulle sove i, lå i andre etasje, vendt bort fra veien. Da hun kom opp for å legge seg, hadde det skyet over, og natten utenfor var så svart at hun ikke kunne skille himmel fra fjell og fjord. Hun åpnet vinduet og hørte en dyp during som hun etter et øyeblikk forsto måtte være havet. Hun la seg med vinduet på gløtt mot havluften og sovnet momentant.

Neste dag tok Kent-Roger henne med innover de lyngkledde heiene så snart et grått lys spredte seg over den skytunge himmelen. Det var ikke så fryktelig langt å gå, men det var ulendt og bratt noen steder, så det tok sin tid. Da de kom frem, ble Marita skuffet over å oppdage at det var bygget en stige ned i hulen, det kjentes som om moderne sivilisasjon hadde trengt seg inn og ødelagt den verdenen hun hadde kommet for å få oppleve. Kent-Roger forklarte at de arrangerte turer hit om sommeren, at de hadde eventyrstunder i hulen der små barn og bestemødre også skulle kunne være med. Marita sukket, hun hadde forestilt seg hulen som en hemmelighet, noe bare et fåtall visste om, et sted der hun kunne treffe Regines ubesudlede ånd. Men hun krøp nå likevel ned, og hun kunne ikke la være å bli imponert over det store, mørke rommet som møtte henne. Moderne stige eller ikke, her hadde hun ikke likt å være alene! Tanken på hvordan det må ha vært for en syttenåring å sitte på den store steinhella og skrive i lyset av ei flakkende lykt ga henne frysninger nedover ryggen. Tanken på det andre det ble snakket om, å komme hit for å abortere, frivilllig eller ufrivillig, var for ubehagelig til at hun orket tenke den helt ut. Hun sto midt i hulen og lyste rundt seg med lommelykten.
”Er det trygt? Raser det aldri steiner her?”
”Ikkje her. Det e vel nokka meir utrygt før småras borte i enden der – men ungan har nu krøpe inn i gangen som byinn der sia før mi tid, og det har aldri vorr nån ulykka det æg veit.”
”Går det en gang videre innover her?” Marita gikk bort mot området han pekte på, hun kunne se at det var en sprekk i fjellet, men det så ikke ut som noe hun ville finne på å prøve å presse seg igjennom.
”Ja. Den bli nokka breiar længer inn, men det e’kje før voksne, det e klart.”
”hvor lang er den? Gangen, mener jeg?”
”Det e det ingen som veit,” svarte Kent-Roger, ”røktan fortæl om en hund som gjekk inn her og blei funnen igjæn på Lofothavet.”

Marita smilte for seg selv. Det var mye rykter her, tenkte hun, mye rykter og fortellinger og historier og ingen enighet om hva som var sant. Hun lyste med lommelykten på sprekken og tenkte at hadde hun hatt barn, ville hun aldri ha latt dem leke her. Så lot hun lyset falle på bakken nedenfor, den var overstrødd med små og store steiner og grus. Hun bøyde seg ned og rotet litt i grusen med fingrene.
”Det er tørt her?” sa hun,
”ja,” svarte Kent-Roger, ”det e tørt sjøl i orkan og flom. Det va et godt gjømmested for papiran hennes Regine.”
Marita skulle til å rette ryggen da lyset falt på noe som glitret nede mellom de større steinene, under grusen hun allerede hadde skjøvet bort. Nysgjerrig flyttet hun på noen av de større steinene, men da raste småstein ned og dekket over det hun hadde sett et glimt av.
”Kent-Roger?” ropte hun, ”kom hit litt? Jeg så noe under her, men jeg klarer ikke få det frem, steinene raser bare ned igjen.”
”Ka då førr nokka?”
”Jeg vet ikke. Noe skinnende. Sikkert bare en hårspenne etter en av ungene, men man vet aldri.”
”Sjå her,” smilte Kent-Roger, han bøyde seg ned og holdt grusen unna med hendene mens Marita flyttet på de større steinene med en hånd og holdt lommelykten med den andre.
”Å, farsken,” sa han etter at hun hadde fjernet tre steiner, for det var ikke en hårspenne hun hadde funnet, det var et kors, stort som Maritas håndflate, og selv om det var svartflekket og noe bulkete, var ingen av dem i tvil om at det var en voksens eiendel. Etter å ha flyttet på et par steiner til, sto Marita med det i hånden.
”Det e ikkje gull?” spurte Kent-Roger.
”Jeg tror kanskje det,” sa Marita, ”det må være en av bestemødrene på eventyrtur som har mistet det.”
”Det e før gammelt,” sa Kent-Roger tankefullt. ”Stigen blei ikkje sett opp før i fjor. Før den tid va det ikkje ei bestemor som kunn klater ned hit. Før ti år sida va det ingen som såg nån grunn te e det, heller, dæ va det bærre unga som løp rundt her nede. Ingen av dæm har eigd det der.”
”Noen har eid den,” sa Marita lett, ”og det var ikke Regine Nordmann. Fattigjenter hadde ikke gullkors.” Hun puttet det i lommen. Et kaldt gufs gikk gjennom hula, gjennomtrekk, tenkte Marita, fra sprekken hun sto ved. Men Kent-Roger grøsset og så seg rundt.
”Kanskje du sku la det ligg,” sa han.
”Hvorfor det?”
”Næh,” han trakk på skuldrene, ”man veit jo aldri. Det kan jo vær en grunn te at det e lagt der.”
”Jeg vil vaske det,” svarte Marita, ”så jeg får se det ordentlig.”
”Greit,” sukket Kent-Roger, ”Men vi må kom oss av sted. Det e snart heilt mørkt igjen.”   

 Han hadde rett i det, det svake, gråblå lyset svant mens de gikk nedover, og før de var tilbake i huset, var det så skumt at Marita hadde snublet flere ganger. Det blåste opp, også, først bare en sur trekk som trengte gjennom klærne, så en sterkere vind som kastet håret frem i ansiktet til Marita så hun så enda mindre, og som grep tak i buksene hennes så det ble enda vanskeligere å holde balansen.

Marita ble kald til margen, men likevel var hun mer opptatt av å vise Evy korset enn av å pakke seg inn for å få varmen i seg da hun endelig var kommet i hus. Men Evy kastet et bare blikk på det før hun vendte seg sint mot Kent-Roger.
”Ka før at du ikkje lot det ligg?” spurte hun, og da Kent-Roger trakk på skuldrene og svarte
”Ho vil nu absolutt ha det,” rynket hun øyenbrynene og ristet på hodet.
”Også på Lussenatta,” mumlet hun. ”Det va nu bra tullat.”

Marita tenkte etter og kom til at Evy hadde rett. Det var Lussenatt, vintersolverv, natten da all slags spøkelser er ute. Hvis man lever i middelalderen. Hun så usikkert på Evy, var hun alvorlig bekymret fordi Marita hadde tatt med seg et kors på vintersolverv? Spøkte hun? Eller gjorde bare hun og Kent-Roger så godt de kunne for å gi Marita en følelse av autentisk liv i Nord-Norge?
”Har du metallpuss?” spurte hun.

Evy hadde metallpuss, men mens Marita satt på kjøkkenet og pusset metall, utvilsomt gull, nå, og utvilsomt gammelt, satt både hun og Kent-Roger i stua og snakket om værmeldingen. Og da Marita kom inn og viste dem de svake bokstavene hun hadde pusset frem, ville ingen av dem ta i korset.      

         A V U

Sto det, og Evy så anklagende på Kent-Roger.
”Sjå der. Du ska ikkje ta det som ikkje e dett.”
”Vet du hvem som eier det?” spurte Marita.
”AVU,” svarte Evy, ”Den einaste æg kan kom på med de initialan e han August Vilhelm Uchermann. Præsten som fekk ho Regine gjeft.”
”Han som satte barn på henne?” Marita hevet øyenbrynene tvilende.
”Det va ikkje nåkka ban!” Sa Kent-Roger.
”Vi får håp du ha rætt,” sa Evy stille. ”Vi får ved Gud håp at det ikkje va nåkka ban.”

Marita brukte resten av ettermiddagen på å lese seg gjennom så mye hun klarte av bøkene som fantes i huset av og om Regine Normann. De spiste middag sammen, om kvelden drakk de vin mens vinden pep rundt hushjørnene. Korset ble ikke nevnt flere ganger. Da Marita kom opp på rommet sitt, tok hun det ut av lommen og la det på nattbordet. Så lukket hun øynene og ventet på søvnen.

Søvnen kom ikke. Hun ble liggende og høre på hvordan det gamle huset knirket og sukket når vinden tok tak i det, på hviningen rundt hjørnene og klirringen i glassruter, på duringen fra havet som nå kunne høres godt gjennom lukkede vinduer. Etter en stund ble lydene så sterke at hun ikke kunne la være å tenke på gullkorset, på Evys og Kent-Rogers motvilje mot det, på at det var Lussenatt. Natten da Åsgårdsreia, de døde som verken hører himmel eller helvete til, de udøpte, de druknede, de myrdede som er fredløse av drømmer om hevn, farer over landet og varsler ulykke og død og røver med seg mennesker og dyr. Da noe plutselig klorte mot vinduet, skvatt Marita så det kjentes ut som om hun skulle kaste opp sitt eget hjerte. Skraaaapsa det utenfor ruten, som om noen ville inn, nei, tenkte hun, som om noe kommer borti ruten i vinden, en gren. Det var den eneste mulige forklaringen og hun reiste seg fra sengen for å få den bekreftet. Ganske riktig, i underkant av vinduet var det en tynn gren som gnisset mot rammen, hun smilte og ristet på hodet av sin egen overtroiske lettskremthet. Hun åpnet vinduet, ville knekke grenen av så det kunne bli stillere i rommet, men i det hun stakk hånden ut i natten, ble den grepet av en iskald, bitte liten klo.

Det er ikke en hånd, tenkte hun, ingen hånd kan være utenfor vinduet i andre etasje, og dessuten kan ingen hånd være så liten, så gjennomsiktig. Men klumpen hadde fem fingre og fingrene hadde lange negler som boret seg inn i huden hennes og satt fast selv om hun ristet på armen for å komme løs. Og det som ikke kunne være en hånd satt fast i noe som var for lite til å være en arm, for lite til å være en kropp, et ansikt uten øyne, uten nese, med en munnåpning med gommer som lyste røde mot henne. Det freste, en lyd så lik den nyfødte kattunger lager at angsten Marita følte et øyeblikk ble til omsorg, stakkars, tenkte hun, den må jo være kald. Men så ble hun var en bevegelse bak det lille kreket, mange bevegelser bak kreket, større krek, menneskeaktige skikkelser, noen halvt gjennomsiktige, noen nesten solide, alle forvridde, forstrukne og gapende. Kanskje var det deres styrke det lille kreket lånte, for da det begynte å dra i Maritas arm, hadde hun ingen mulighet holde igjen, kreket trakk henne mot vindusåpningen, mot den svarte natten og hæren av gapende vesener løftet armene for å ta imot henne. Noen skrek. Marita trodde først lyden kom fra gapene utenfor, men så forsto hun at den kom fra hennes egne vidåpne munn, at det var hennes panikk som lagde det skingrende hylet. Hun tok seg for med den armen kreket ikke dro i, klamret seg til vinduskarmen, men visste at dette var hun ikke sterk nok til å stå imot, det som nå dro i henne hadde intet menneske krefter til å trosse.

Marita trodde ikke på Gud, hun hadde aldri trodd på Gud, og hun trodde heller ikke på korset, gullkorset som lå på nattbordet hennes. Men når Åsgårdsreia står utenfor vinduet ditt og vil ha deg med er det ikke tid til tanke, det er ikke tid til tro, det er bare tid til skrekk og instinkt og instinktet fikk Marita til å slippe vinduskarmen og kaste seg mot nattbordet. Hun klarte så vidt å få fingrene rundt gullkorset, hun hadde allerede hele overkroppen ute av vinduet før hun fikk kastet korset mot skikkelsene der ute, det gled gjennom dem som om de ikke var der, som om de ikke var til, og et øyeblikk etter var de ikke det.

Marita hang halvveis ut av vinduet. Vinden pisket henne og ville rive henne ut i natten, men hun var alene. Hun kastet seg tilbake, smalt vinduet igjen, tente lyset både i taket og over sengen før hun krøp inn under dynen. Resten av natten satt hun skjelvende av skrekk og kulde og stirret på de fem små, dype sårene som lyste på håndbakken hennes.    

Verken Evy eller Kent-Roger spurte henne hvordan hun hadde fått dem. De så på merkene, på svetteperlene på pannen hennes, og på gåsehuden som dekket henne fra topp til tå. De møtte det blanke, stirrende blikket hennes, og de kjente hvordan hun ristet og skalv selv etter at de hadde pakket henne inn i dyner og tepper og gitt henne paracet og varm buljong. I det de ringte 113, begynte det å snø. Marita lå i sengen sin og så den ville vinden kaste snøfillene rundt utenfor vinduet. Det var så vidt hun oppfattet det da ambulansen ringte og fortalte at de hadde kjørt av veien, at de måtte trekkes opp og kjøre bak en brøytebil, at det ville ta tid. Da Kent-Roger kom trampende inn i kjeledress og støvler og sa at han selv ville forsøke å kjøre henne de åtte milene til sykehus i snøføyka, ble hun liggende og se likegyldig ut av vinduet mens han pakket henne inn i tepper og trakk en skinnlue ned over ørene hennes. Han snakket til henne hele tiden, stemmen var rolig og myk over en anspent streng av hastverk og redsel, ordene ga henne ingen mening. Pannen hennes dunket slapt mot skulderen hans da han løftet henne ut av sengen, og for hvert skritt han tok med henne i armene nikket hun som et spedbarn. Men da han åpnet døren og bar henne ut i den hylende stormen, løftet hun hodet og smilte stort med vidt oppsperrede, feberblanke øyne. Som om hæren av daudinger som ventet på henne med utstrakte armer var kjære, gamle venner hun var takknemlig for å få møte igjen.