Hører du meg nå?
Det er klart du hører meg
jeg har en stemme som kan knuse glass, sa mamma
ikke så rent men veldig kraftig, sa kordirigenten
hysj, sa læreren min, tror du ikke jeg hører at du hvisker i timen?
Vil du gjenta det du sa så høyt at vi alle kan høre deg?
Jeg slutta å hviske hemmeligheter
det er flaut å bli tatt på fersken i å hviske det man mener
det er som å oppdage at noen har mikka deg opp og kobla deg på åtte forsterkere når du
er på ditt minst betydelige
minst sammenhengende
minst morsomme
når du er ditt aller, aller minste deg.
Sånt tar livet av meg så jeg
hvisker aldri i timen
jeg snakker
høyt og klart med den gode diksjonen jeg fikk banka inn med sarkasme på barneteaterskolen
og når jeg skulle ønske at ingen kunne høre
skriker jeg så høyt jeg kan for å få folk til å stikke fingeren i øret
Ser du meg nå?
Du gjør det ja?
Jeg æ’kke overraska
man er sjelden usynlig som sjokoladebrun, sa nabodama
høy for alderen, sa helsesøster
du! Sa læreren min, tror du ikke jeg så at du sneik deg rundt hjørnet for å røyke?
Hva tror du faren din sier til det?
Jeg slutta å snike meg rundt hjørner
det er flaut å bli tatt i å snike seg rundt
det er som å oppdage at du står midt i rampelyset når du
er på ditt minst skjønne
minst sjarmerende
minst flatterende
når du er ditt aller, aller minste deg.
Sånt tar livet av meg så jeg
sniker meg aldri rundt
jeg går
rakrygga med øya i enhver liten skit som kan ha lyst til å stå bak ryggen min og prate drit,
og når jeg skulle ønske at ingen kunne se meg
skjærer jeg grimaser til folk ser en annen vei