Prolog til åpninga av kulturfestivalen Reginedagan.

Endelig er det Reginedaga!
Eventyrturer
sandskulpturer,
fagdag
foredrag,
mat og børst og en dårlig sommers trøst:
Det bruker bli bra til Reginedagan. Og det ble det jo!
 
Og jeg skal snakke om havet. Men hva vet vel jeg om det?
Jeg som har vokst opp et fryktelig sted
der det ikke var dråpen av hav å se
det var biler som brumma og pøbler som slo
ikke storhav som skumma, ingen bølgesprut sto
når jeg får se havet, smult eller forrykt
så blir jeg reint stum av ærefrykt
og like stum blir jeg av nytrukken sei
eller mølje av skrei
sånt er nærreligiøse opplevelser for meg
og rikdom, veit jeg
for den som har havet som næringsvei.
 
Hvis bare båten er sjødyktig
mannen er gudfryktig
prisen konkurransedyktig
eller hvis bare olja blir tatt i land her!
Hvis man ikke blir snytt av kongen på vær’
hvis det ikke blir båtfrakt med oljesøl her
og all fortjeneste der
i sør et sted.
 
Hva gjør sånt med folk? Det lurer jeg på.
Aldri å vite hva lønn man vil få
angst for forlis når været står på
håpet om rikdom man kanskje kan nå
og alt folk fikk se, og alt de fikk høre
alle fremmede folk de fikk ha med å gjøre
alt de kunne snakke om når de kom hjem
alt det merkelige som hadde hendt med dem
 
Mon det er derfor at folk her forteller
så det blir stor moro av små bagateller
unge folk, gubber og gamle tanter
har historier som funkler som diamanter
men de slenger dem rundt seg som småstein og grus
over ei handlevogn eller et kaffekrus
 
Mon det er derfor at folk herfra skriver
med penner så kvasse som tollekniver
om endring og omveltning, stand og rang,
om motstand og tilflukt, om sorg og om sang
om sånt andre knapt nok tør ta i med tang,
som misbruk, mishandel og ekteskapstvang
sånt har de hamret løs imot gang etter gang
siden Sina ga oss ærlig mot i presang

Å være gift med en klokker og fostret av prest
og enda ha motet til kamp og protest
i tekster som skinner så det er en fest
få har vel som henne fortjent å bli lest!
 
De skal ha takk, komiteen som ga meg ideen
å lese romaner av hennes hånd
og snart vil nok flere som meg applaudere
hennes penn, hennes vidd, hennes vilje og ånd
når Dagan blir kjent både sør og nord
og festivalen blir kjempestor
når tv-kanalene kjemper om plassen
og turistene overfyller festivalkassen
når Laila skal lese Regines ord
og folk lenge før jul må bestille bord
Når Julie og Kine har helårsgesjeft 
Å fortelle om Regine, å jo, det blir gjevt!
 
Men som det nå er, er vi heldige nok
som får spise fra havet i panne og wok
og høre og lese og lære om det
folk her ute i havgapet har hatt å fortelle
Og når jeg tenker meg om vet jo noe om havet:
Hvor trangt livet blir når man ikke har det
hvor det er godt at havet er blått
så tanken kan løpe og fuglen kan fly
så fisken kan gyte, må Gud forby
det noen gang blir annerledes fatt
med havet, og folket, og deres eventyrskatt.