Konfirmasjonstale 2010

Jeg har vært konfirmasjonstaler. Ikke en gang som jeg trodde da jeg takka ja, men under seks seremonier hos Nedre Romerike Humanetisk Forbund. Et utall konfirmanter i mørk dress, bunad eller rosa taft og tyll, gjerne med kjolekant bretta inn og festa i foret. Gutter med håret rett til værs og jenter som har brukt flere timer med rettetanga eller som har hatt en ubekvem natt med pappiljotter. Smilende, rakryggede, duknakkede med flakkende blikk, rasende over bunadslua mamma har tvunget dem til å bruke, lykkelige over at de endelig, endelig har fått trommesett.
 
Jeg har stått bak sceneteppet og sett på føttende deres mens bandet spilte. dressko, flate pensko, skyhøye hæler, som står dønn stille, som flytter seg urolig, som forsiktig markere takten, noen ganger mens resten av konfirmanten sitter som en støtte, noen ganger mens resten av konfirmanten vugger og nikker og få meg til å tenke at det den der blir det nok folk av.
 
Så har jeg snakka til dem, kjære konfirmanter, det er en ære, det ER virkelig en ære, og noen av dem ser stivt på meg i alle ni minuttene, noen smiler når jeg slår en vits og rynker pannen når jeg er dyp og alvorlig, noen rødmer når jeg sier kondom. De fleste ser alle andre steder og ønsker åpenbart bare at jeg skal bli ferdig, at bandet skal bli ferdig, at alle skal bli ferdige så de kan bli ferdige med å sitte på en scene og ta seg ut. Jeg kan for så vidt sympatisere med det.
 
Etterpå har de sikkert spist ufattelig mye kake, noen få heldige har fått drikke et glass sur vin, de fleste har fått det de ønsket seg. Og jeg har møtt noen av deres hyggelige tanter og bestefedre i foajeen og de fikk meg til å love å legge talen ut på nett. Her er den:
 
Kjære konfirmanter.
Det er en enorm ære å få holde tale her i dag. Å få prate til framtida, liksom, å få leke at jeg er gammel og vis og full av gode råd. Etter at jeg ble spurt gikk jeg rundt og var stolt som en hane i mange timer før det gikk opp for meg at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Jeg kom ikke på en eneste ting som jeg visste som dere trengte å vite.
 
Heldigvis hadde jeg allerede skrytt av oppdraget på facebook. Ganske raskt hadde statusen min grodd et utall kommentarer fra folk som på det mest bestemte visste hva jeg burde – og ikke burde – si. Jeg fikk sydd sammen en liten tale, og den ble sånn:
 
 Stol på spøkelser. Stol på drømmer.
 Stol på hjertet ditt og på din egen framtid.
 Stol på at de du hjelper vil hjelpe deg igjen.
 Alt som er tapt, kan bli funnet,
 men mister du håpet må du finne det først.
 Forsøk å bli så gammel du kan, men bli aldri voksen.
 Må kraften være med dere alle.
 
Og jeg syns det var en ganske god tale, selv om den kanskje trenger ørlite granne utdyping. Det der med å stole på spøkelser, for eksempel, kunne jo forlede dere til å tro at jeg har møtt innmari mange svevende bankeånder, og det har jeg jo ikke. Men avtrykkene etter de som kom før oss er rundt oss og i oss. Du kan kjenne en død snekkers handverk i dørkarmen der borte og du kan kanskje se tippoldefaren din i din egen nese i speilet?
 
 Mye av det de gjorde da de levde virker merkelig eller umulig i dag. De vasket plastposene for å bruke dem om igjen, de spiste middagsrester og stoppet sokker og kjøpte en halv okse de parterte selv på kjøkkenet. Merkelige, men veldig miljøvennlige ting. Er det umulig for oss å lære å klare oss med mindre for at vi skal klare oss litt lengre?
 
De lånte penger for å kjøpe garn så de kunne ro fiske i åpen båt i storm og minusgrader. Hvis havet tok garnet, tok banken huset og ungene frøys lungebetennelse på seg og døde. Merkelige, grusomme ting. Er det umulig for oss, når vi har det så bra, å glemme hvor nødvendige gratis sykehus og arbeidsledighetstrygd er for at ikke barn skal dø hvis vi igjen får det dårlig? Jeg tror ikke det. Stol på spøkelsene. De har mye å lære deg.
 
Blant annet at alle hjerter en gang skal slutte å slå. Så hvordan kan jeg da stå her og si at du skal stole på ditt? Jo, fordi det er et ungt og sterkt hjerte du har. Det tåler en trøkk. Hvis du stoler på det, og trener på lange løp og stor kjærlighet, dyp fortvilelse og tunge løft, vil det fortsette å være sterkt også etter at det har blitt gammelt.
 
Dessuten fordi det er et klokt hjerte du har. Hør etter når hjertet ditt sier at du skal gå i en bestemt retning eller stoppe opp ved et bestemt menneske. Da lærer hjertet ditt at det er vits i å snakke til deg, og så vil du også i framtida ha et hjerte som er til å stole på. Du vil kunne løpe – store risikoer, løfte – de som er sammen med deg, og elske – å være i bevegelse. Mot framtida.
 
Og framtida, den er til å stole på. Den kommer. Og hvordan den kommer, det er det du som bestemmer. Den er tross alt din. Det er du som lager den.
 
Du velger hva du skal bli god til i framtida når du velger hva du øver på nå. Du velger hvem som skal være vennene dine i framtida når du velger hvem du tar vare på nå. Du velger om andre skal stole på deg i framtida når du velger om du skal holde løftene dine nå. Du velger om andre skal hjelpe deg i framtida når du velger om du hjelper dem nå.
 
Det er nemlig noe annet du kan stole på. De du hjelper, vil hjelpe deg igjen. Det betyr ikke at hvis du gir kompisen din det han har aller mest lyst på, så får du det du har aller mest lyst på tilbake. Å hjelpe noen er ikke alltid det samme som å gi dem det de ønsker seg. Du hjelper ikke venninna di hvis du gjør alle matteleksene hennes. På eksamen er hun aleine, og det eneste du har hjulpet henne til er å stryke.
 
Å hjelpe noen er å gjøre livet deres litt bedre. Å forklare matteleksa. Å plukke opp blyanten noen har mista på gulvet, å ta oppvasken, å følge noen hjem i mørket. Å høre om den noen er forelska i lenge etter at du er luta lei, å besøke noen som er ensomme, å invitere den som er ny hjem, å dele matpakka med den som har glemt sin. Å protestere når noen blir urettferdig behandla.
 
Hver gang du hjelper noen, gjør du verden bedre. Ørlite grann hver gang du plukker opp noens blyant. Masse hver gang du inviterer den som er ny hjem. Enormt hver gang du reiser deg og protesterer når noen blir urettferdig behandla. Litt fordi det er hyggelig å være i et rom der det ikke flyter blyanter på gulvet, i en skolegård der ingen er alene, i en by der alle blir behandla skikkelig.
 
Men mest fordi den tredje eller fjerde gangen noen opplever at blyanten kommer opp av gulvet av seg selv, pleier de å komme på at de selv kan plukke andres blyanter opp av gulvet hvis de nå skulle slumpe til å se dem ligge der. Vi mennesker blir snillere av at andre er snille med oss. Vi smiler hvis vi er vant til å bli smilt til, vi trøster hvis vi er vant til å bli trøstet, vi hjelper hvis vi er vant til å bli hjulpet.
 
Det er drøssevis med folk der ute som prøver å få det å være snill til å høres ut som en dårlig ting. Snillisme, sier de, mens de fnyser og lager grimaser som om de har smakt på noe vondt. Det er dumt å være snill, sier de, hjelper du andre hele tiden må du forvente at de blir bortskjemte og utakknemlige.
 
Ikke hør på dem. Det er snilt å hjelpe andre. Det er modig. Og det er lurt. Hjelper du vennene dine å finne mot, får du modigere venner. Hjelper du noen å finne rettferdighet, får sannsynligvis helt nye venner. Og både mot og rettferdighet kan finnes, altså. Alt som har blitt borte kan finnes igjen. Nesten.
 
Det finnes dessverre et unntak fra denne regelen. Den andre sokken i paret er som regel borte for godt. Men alt det andre – nøklene, brillene, fiskestanga, motet, mascaraen, kjærligheten, viskelæret, tålmodigheten, yndlingsbuksa og seriegullet – lar seg alltid finne igjen hvis du bare leter systematisk, og over alt. Selv har jeg funnet igjen nøklene i kjøleskapet, og motet mitt finner jeg til stadighet igjen bunnen av en stor boks sjokoladeis.
 
Men mister du håpet, da nytter det ikke å lete. Å lete uten håp er som å sykle uten sykkel, bein og balansenerve. Dermed er det jo også veldig vanskelig å lete etter håpet etter at man har mistet det.
 
Legg alltid litt håp et sted det er lett å finne! I en bok i bokhylla di, i en sang på i-poden, i fanget til pappaen din, i en dvd, i et instrument, i et tastatur, hos en venn. Vit hvor du kan finne håp, og gå øyeblikkelig dit hvis du mister det. Les boka, se filmen, hør sangen, få klemmen, skriv diktet – og så kan du gå ut på jakt etter sykkelnøkkelen eller kjærligheten. Og ikke fortvil hvis det tar litt tid å finne en av dem. De aller fleste av dere har veldig mye tid.
 
Livet tar nemlig ikke slutt samtidig som tenåra. Det er klart du skal gå på fest og stå på brett og sitte på sannheten og ligge med ditt livs store kjærlighet, men hvis du sprer opplevelsene litt ut over de neste fem, femten, femti årene, vil du få tid til å puste litt innimellom. Til å tenke over hva du egentlig hoder på med. Til å lære av det du har gjort. Til å bli litt klokere, ikke bare mer erfaren.
 
Men det krever jo selvsagt at du har tid. Sørg for å ha tid. Uansett hva du liker å holde på med, får du gjort mye mer av det hvis du bare lever skikkelig lenge. Bli gammel. Du veit hvordan du gjør det. Spis mat. Drikk vann. Beveg deg litt innimellom. Bruk redningsvest. Og kondom. Det er stort sett ikke vanskeligere.
 
Det nest siste punktet i den lille facebookskapte disposisjonen min var ”…men bli aldri voksen.” Det hørtes jo veldig morsomt ut da jeg først leste det. Men ærlig talt, det er jo bare tull. Det er bra å være voksen. Og du er jo faktisk på god vei til å bli voksen, du som har valgt å følge et kurs for å få trening i å tenke selvstendig og å stå for det du tenker og mener Du som har valgt å konfirmere deg her i dag – fordi du faktisk er gammel nok til å bli voksen.
 
Der er vi tilbake til begynnelsen. Stol på spøkelsene, de kan lære deg mye. Det er ingen biologisk forskjell mellom deg og de som konfirmerte seg for hundre år siden. De som rett etter konfirmasjonen dro til sjøs, eller tok full fabrikkarbeiderjobb, eller fikk plass som hushjelper. Som reiste hjemmefra for å klare seg selv. Du KAN klare deg selv, like godt som de kunne. Og hvis du velger å ta ansvar, vil du oppdage at det følger makt og moro med, også. Det er deilig å ha makt i sitt eget liv. Og det er vi som er voksne som får gå på alle de beste festene og lese alle de beste bøkene og se alle de beste artistene live på konsert. Det er flott å være voksen!
 
Og så skulle jeg avslutte med et Star Wars-sitat. Måtte kraften være med dere. Men herregud, for en dum ting å si. Alle kan jo se at kraften er med dere. Så i stedet tar jeg et sitat fra Star trek: Lev lenge og lykkes.