Tabloid
I dag har jeg kjøpt dagbladet og VG for første gang på to uker. Mest som en slags belønning for at de har slutta å ha nidingen på forsiden sin.
Jeg er jo faktisk ikke aller mest opptatt av at nidingen er høyreekstrem rasist. Ja, PST burde holde bedre oversikt over de gærningene, men jamen er det mange andre miljøer som deler den logikken nidingen bruker når han forsvarer å gjennomføre noe han selv mener er forferdelig: Det er nødvendig. Hvis ikke vil vår verden/vårt samfunn være tapt for alltid. Og jamen er vi mange som har vært med på å støtte ideen om at verden er i ferd med å gå under, hvis ikke politikerne gjør noe i går.
Fremst av angstbærerne er nettopp DB og VG. Det være seg flått, fedme, terror, skilsmisse, blind vold, nav, kviser, sykehjemskø, ME, barnevernet, prostatakreft eller mobilstråling, ni av ti forsider har bilde av noe DU bør være skikkelig, skikkelig redd for.
Nidningen valgte målet sitt på bakgrunn av sin perverterte politiske overbevisning, og han fikk trening og ressurser i et perverst miljø. Men frykten som driver det hele, den paranoide forestillingen om snarlig undergang trengte han i grunn ikke gå lenger enn til avisforsidene for å hente hjem. Angst skrikes mot oss fra hver eneste kiosk hver eneste dag, og det er faktisk helt normalt for mennesker å bli sinte når de er redde. Ikke rart vi har så mange sintinger i Norge, enda så få nordmenn som egentlig har noe å være sinte for. Ikke rart så mange innbyggere i verdens beste land bruker time etter time på å rase fra seg på nettet og i baren, å spy ukvemsord og trusler over hvem som helst som de på noen måte kan gjøre ansvarlige for den tunge klumpen av angst de alltid må bære med seg.
Når vi virkelig fikk se hva angstsinnet kan føre til, svarte DB og VG unisont med å sette ny rekord i angsbtæring. hver dag i to uker har de hatt bilde av nidingen på forsida si, av monsteret, gjerne med røde øyne for å understreke hvor farlig han er, hvor redde vi har grunn til å være. På en dag med tredve offentlige begravelser hadde de nidingen, ikke ofrene på forsida. Angst selger nok fler aviser enn sorg. Når politiet er rimelig sikre på at nidingen jobbet alene, dveler de lenge ved skumle miljøer han kanskje har oppholdt seg i. Angst selger nok fler aviser enn lettelse. Når politikere som er mest kjent for å spissformulere sier at de ikke har lyst til å gjøre det lenger fordi de skjønner hvor farlig det er, men de er redde for at det kan bli vanskelig å komme ut i media da, svarer media ved å finne de mest rabiate muslimhaterne i Norge og intervjue alle sammen, siden de er de eneste som er villige til å si noe skremmende sinnsykt akkurat nå. Angst selger nok flere aviser enn respekt.
Angst selger kanskje aviser, men trygghet kan redde liv. Jeg håper alle som jobber i både DB og VG ser lenge på dagens forsider, på bildene av de nydelige ungdommene vi har mista, på den svarte sorgen i øynene til foreldrene deres. Et eller annet sted lengst inne i underbevisstheten, håper jeg de kjenner et stikk av ubehag over alle de andre forsidene. Jeg vet at det er alt for mye å håpe på at de skal føle noe slags ansvar for framtida, et lite ønske om å gjøre Norge tryggere ved å gjøre menneskene her tryggere, eller i alle fall å slutte å skremme vettet av oss ved minste anledning, men – jeg håper likevel.