Menn som hater kvinner. Kvinner som hjelper menn.

Jeg ble så glad da jeg leste Eggens kronikk om kvinner som blir utsatt for terror når de stikker hodet frem i samfunnsdebatten. Aller mest for at han plasserte skapet der det skal stå: Hos politiet. Han påpekte at dette er et problem ikke bare for kvinnene det gjelder, men for samfunnet vårt. Vi trenger de lyse hodene til blonde, single, unge kvinner, også, og når de trues til taushet, rammer det oss alle. Politiet må gjøre jobben sin, etterforske og dømme i disse sakene fordi det at de lar være får så store konsekvenser ikke bare for enkeltindivider, men for samfunnet. Takk, Eggen. Du fikk sagt det.

Desverre er det ikke alle som kan lese. Eggen har fått kjeft for å leke ridder i skinnende rustning som skal redde kvinner og som dermed plasserer oss i en offerrolle. Som om kvinner som utsetter for grove trusler først blir ofre for dette når noen sier det høyt. Eller som om disse kvinnenes offerrolle vil smitte over på alle kvinner hvis de sier høyt at de er ofre for kriminalitet, så i kvinnesolidaritetens navn bør de holde kjeft om det. Bra logikk, det der. Hvis bare voldtektsofre ikke hadde sagt noe om det, hadde ikke vi andre trengt å være rede for voldtekt, liksom.

Jeg skriver disse kvinnene, som om det ikke gjelder meg. Hah. Klart det gjelder meg. Men ettersom jeg er en det er helt legitimt å hate, kommer voldtektstrusler og denslags oftest i kommentarfeltene under artikler i nettaviser. «Sibekos nye roman handler om verdens undergang» får kommentarer som  «Den horefitta trenger en omgang pikk» , men selv før det nye modereringsregimet ble sånt sletta etter en stund, sikkert oftest før jeg fikk se det ettersom jeg ikke leser kommentarfeltene og bare oppdaget sånne meldinger når jeg ble gjort oppmerksom på dem av andre. De er uansett retta mot andre (se så tøff jeg er og så mange banneord jeg kan) ikke mot meg, egentlig. Det er begrensa plagsomt.

De nattlige telefonoppringingene (hver jævla gang jeg har sagt noe riksmedia. Dusten sitter i Halden og følger heldigvis ikke med på lokalplan) er tyste og uten trussler. Mailboksen min kan motta slibrigheter men foreløpig ikke voldsløfter. Postkassa har jeg aldri fått noe verre enn bibelsitater i, av en eller annen grunn. Jeg er med andre ord dritheldig. Jeg vet at andre får sånt som blir sagt om meg i kommentarfeltene hjem i postkassa, eller i innboksen, eller i telefonen, direkte retta mot dem, for å gjøre dem redde. Det er dritskummelt. Eggen snakker om de aleneboende kvinnene, men det hjelper ikke mye å ha barn, heller, når noen forteller deg at de skal voldta deg til døde mens ungene ser på. Det er en belastning ingen av oss bør måtte ta. Det er en uakseptabel pris for å ytre seg. Det er et samfunnsproblem, og det er på høy tid at Storberget rydder opp.

Som Eggen skriver, disse sakene må etterforskes, og forbryterne må dømmes. Hver gang. Lag et system som det vi har i trafikken, der forenklede forelegg sparer rettsvesnet for utgifter, men ta dem og la det svi på pungen. La vaneforbrytere sone i tillegg. Mest fordi det er noe å ha på rullebladet sitt.

Men vi damer må faktisk gjøre noe, vi også. Vi må slutte å beskytte våre overgripere. Vi må slutte å anonymisere dem når vi snakker om dem. De skriver til oss under fullt navn, og vi bør dele navnene deres. Så bør vi hjelpe hverandre å fortelle dem hva vi syns om dem. Hilde Sandvik skriver i sin blogg i dag om en samtale mellom en «viktig mannlig samfunnsdebattant» og en «ung kvinnelig kommentator» der mannen spør om kvinnen er kåt, forteller henne hvordan han forestiller seg fitta hennes og at hun trenger en mann. Dette er sjikane, ikke trussler, men jeg tenker umiddelbart at mannens penis nok er så stor at blodtilførselen til hjernen opphører når den erigeres, og at problemet kan løses ved at han får hele utstyret amputert. Jeg har sverd og hjelper så gjerne til, men hvordan skal jeg få fremsatt dette tilbudet når jeg ikke vet hvem han er? Gi meg navnet hans, Sandvik.

Jeg burde gå foran med et godt eksempel. Jeg bare husker ikke navnet til den drosjesjåføren fra Halden, og det er så lenge siden sist at jeg ikke har han lagra i historikken på telefonen lenger. Tilgi meg. Neste gang skal jeg spore og dele, jeg lover.