|

Empati. Eller ikke.

Dette er de som skulle devet valgkamp nå.

Noen av dem må registrere tapt gods som skal erstattes. Mobiltelefoner mista i fjorden da man nesten drukna, klær ødelagt av bestevenners blod.

Noen må være hos de seks hundre traumatiserte. Ikke trøste, for det finnes ingen trøst, kanskje ikke lytte engang, for mange har enda ikke begynt å snakke, tørke tårer hvis de er så heldige at det kommer noen, og mest av alt være der, for partimedlemskapet gjorde dette med fjorden, femten, atten, tjueåringene, elleveåringen, treåringen, og partiet kan ikke svikte dem. Noen kommer til å måtte være der i åresvis.

Noen må være hos de sørgende. Noen må se den bunnløse sorgen, noen må høre de tyngste tårene treffe kjøkkenbord, for partimedlemskapet tok ungene deres og partiet må orke å bære deres sorg.

Alle må gå i begravelser. Det er så mange, og i hver eneste en skal det være en minister, eller en partitopp, det er ikke så mye man kan gi, men man kan gi respekt. Det er så mange, og så mange er venner, de er døde og de som slapp levende fra det må gi slipp på en etter en som skal senkes i jord. Det er begravelser hver dag, og er de i nabokirker er de ikke samtidig, representantene og vennene skal kunne gå fra en begravelse til den neste, og den neste.

Noen må svare på mail. De støttende, de spørrende, de hatefullle meldingene fra mennesker som mener at de har fortjent begravelsene, at fjortenåringer som var så dumme å reise på sommerleir med auf har fortjent å bli skutt i nakken, at bestevennen hadde mer flaks enn fortjent da den døde kroppen ble liggende slik at nidningen ikke så at han pustet fremdeles.

Noen må snakke med pressen. Pressen er en ulv og den sover aldri, gir man den ingenting, tar den det den kan finne, er det ingen ofre som har fortjent å bli huska, får nynazister plassen for å rope ut at fjortenåringer som var så dumme å reise på sommerleir med auf har fortjent å bli skutt i nakken, at bestevennen hadde mer flaks enn fortjent da den døde kroppen ble liggende slik at nidningen ikke så at han pustet fremdeles, i aviser bestevennen som pustet fremdeles, som puster fremdeles, men som stirrer fremfor seg dag og natt og ikke sier et ord, kunne komme til å lese. De som fortsatt har talens bruk må skjerme ham for det så godt de kan.

Det er ikke over. Ikke på lenge. Ikke alle må i begravelser hver dag, nå, men det er fremdeles begravelser. Hver dag. Og i begravelsene kan de som er voksne, listetoppene som skulle stått på torget og snakket engasjert om det planlagte asylmottaket, den nødvendige skolesammenslåingen, muligheten for å gi dispensasjon fra de reglene som hindrer oppstarten av en ny bedrift i kommunen, se hvordan alle gråter, alle unntatt de som vet at det kunne vært dem i kista, det burde vært dem i kista, steinansiktene som trenger partiet sitt og kommunen sin så mye, mye mer enn den nye bedriften.

I begravelsene kan de som skulle stått på torget se de som skulle stått der sammen med dem, de som kanskje skulle velges inn i kommunestyret for første gang, de yngste, kanskje på mange år, kanskje noen sinne, senkes i jord, for fra jord er de kommet og til jord skal de bli.

Det er da de blir beskyldt for å utnytte situasjonen for å fiske stemmer.

Det er da alle som har latt verden stoppe opp fordi de har vonde klumper i magen, klumper av det kunne vært oss, klumper av ingen har fortjent dette, ingen, ingen, klumper av ingenting annet betyr noe, de var våre unger også og hvem bryr seg om den nye bedriften, de kan komme eller la det være, blir beskyldt for å ha strukket empatien sin for langt. De burde ta mindre hensyn til de sytete arbeiderpartifolka og begynne å kjefte på hverandre for småting igjen. Hvordan skal man ellers få solgt aviser?

Det er da noen få men helt ufattelig motbydelige, ondskapsfulle, slemme, grusomme mennesker så blottet for empati at jeg mistenker at mange av dem kunne blitt nidninger selv, gjør det de kan for å knuse den troen tre hundre tusen roser ga på menneskeheten.

  Fy faen. Jeg bare sier det.

Lignende innlegg

  • Fest!

    Det er en fest å være forfatter. I hvertfall de to siste ukene av august. Noen kan gå fra fest til fest fjorten dager til ende, drikke med begge henda i fri bar etter fri bar og synke sammen i sofa etter sofa og se mystisk og forfatteraktig ut til enda en forlagsdirektør løfter dem…

  • Pappaen min

    Pappaen til Helena, hovedperson i Ctrl+Alt+Delete, er en gammal geriljasoldat fra Sør-Afrika kalt Lenin. Boka er full av historier om livet hans, og selv om de er diktet på alle sammen, har jeg sampla ganske rått fra min egen pappas ville historier. Dermed har jeg hatt en ganske absurd telefonsamtale i dag, der jeg forsøkte…

  • Nøkkelen til lykke

    Vidunderlige Marna Eide kommenterte til et annet notat at «Nøkkelen til lykke er frihet og nøkkelen til frihet er mot» (min frie oversettelse til norsk av hennes frie oversettelse til engelsk fra gammelgresk). Jeg tror hun har rett. Jeg har jo en del ting som virkelig holder meg på plass, men de fleste av dem…

  • |

    Rosekoret

    Jeg sang i rosekoret i går. Ikke det mest naturlige, jeg avskyr folkemengder og syns nok barn av regnbuen er litt klein. Jeg synger ikke i kor, og jeg skjermer meg så godt jeg kan mot den pågående rettssaken. Like fullt: Der sto jeg på Youngstorget med 40.000 andre. Jeg sto der til forsvar for…

  • |

    Maria Amelie 3

    Det mest forstemmende i dag er faktisk ikke at Maria Ameile våknet i fengsel, eller at mange tusen andre våknet i skjul, enda reddere enn for to dager siden. Nei, det mest forstemmende er at samtlige norske politikere våknet i går og tenkte: Oi! Her var det jamen stort engasjement! Mon tro hvordan jeg kan…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *