Skam.

Jeg husker historietimene på skolen. Bildene av skjeletter trukket med sprukken hud, hauger av dem, bleke og nakne i ubarmhjertig blitzlys. Fortellingene om Grini, om samhold og håp, men også om sult og fortvilelse. Aller størst inntrykk gjorde en liten fortelling om tortur: En motstandsmann blir bakbundet og trukket med en murtrapp etter føttene med ansiktet ned. Så blir han tvunget til å krappe opp trappen og slikke sitt eget blod av trappetrinnene. Jeg tror det var sadismen i det, den åpenbare gleden noen hadde av å volde ikke bare smerte men total nedverdigelse. scenen sitter i meg enda.

Men ikke alle menn var motstandsmenn. Litt motstrebende, med nedslåtte blikk, fortalte lærerne våre at veldig mange syns det var helt riktig å deportere jøder, de ville ikke ha dem her, og de stolte på at den norske regjeringen visste best hva som burde gjøres med dem. Ja, for vi hadde jo en norsk regjering under krigen, også, selv om den ikke akkurat var folkevalgt. Den var støttet av mange. Og de aller, aller fleste hadde regninger å betale, de hadde barn de måtte fø poteter og kle i fiskeskinnssko, de hadde ikke tid til å gjøre motstand. Så lenge det ikke var deres egne som ble trukket ned murtrapper var de fornøyde nok. Fortalte lærerne våre med et ansiktsuttrykk og en kroppsholdning som viste at egentlig syns de ikke unnskyldningene var gode nok. Egentlig skammet de seg inderlig over alle feige, unnlatende nordmenn som samlet jødene sammen og leverte dem til utryddelsesleire, over alle som så russerfangenes lidelser uten å gjøre noe for å hjelpe, over alle som tenkte at når myndighetene har forordnet det, er det ikke noe jeg kan gjøre.

De overførte skammen til meg. Jeg er enda misunnelig på danskene som stolt kan si at de reddet sine jødiske søsken, jeg kjenner enda skam når jeg må fortelle mine egne elever om den jevne nordmanns holdning under krigen. Men krigen er lenge siden. Kanksje kunne skammen svunnet hen, kanskje kunne min sønn blitt voksen og vært bare stolt av folket sitt, kanskje kunne han trodd på det gode i nordmenn.

Desverre er historien i ferd med å gjenta seg. Om tre dager starter en massedeportasjon av mennesker til et diktatur der en liten tur ned en trapp med ansiktet ned knapt regnes som tortur. Prøv å stå på hodet i ti minutter og tenkt deg så hvordan det må føles å henge etter føttene i tre døgn. Kjenn på din egen redsel når du går gjennom parken en mørk natt og forestill deg å sitte hjemme i huset ditt og vite at politiet når som helst kan banke på døra for å voldta deg. Forestill deg at du har opplevd noe sånt, at du har klart å finne veien til trygghet, men at de fredsmette menneskene du kommer til ikke vil ha deg. De sender deg tilbake. De syns kanskje du fortjener tortur? De syns kanskje ikke du fortjener å leve? Forestill deg at du har barn. At du ser barna dine bli angstfulle og søvnløse, eller apatiske og suicidale fordi myndighetene i lander der de er født og oppvokst ikke vil ha dem, og ikke har vondt for å sende dem rett i armene på politityrken som drepte faren deres og voldok moren – eventuelt drepte morens mann og voldok moren og således er den direkte årsaken til at barnet finnes.

Det skjer. Om tre dager skal hundrevis av etiopiske flyktninger deporteres tilbake til det etiopiske diktaturet. Norske myndigheter anerkjenner at flyktningene har vært utsatt for tortur, at de har vært forfulgte, men de tror kanskje ikke det vil skje igjen. Barna er født og oppvokst i Norge, de er norske, men Norge vil ikke ha dem likevel. Vi trenger barn, hele velstanden vår avgjøres av om vi klarer å rekruttere nok folk til dette landet, men disse velfungerende, hardt arbeidende menneskene vil vi likevel heller sende tilbake til tortur og forfølgelse enn gi beskyttelse og få skattepengene til.

Igjen finnes det motstandsfolk. Igjen er det få av dem. Igjen syns en god del det er helt greit å bli kvitt svartinga, og de aller fleste har barn de må fø berlinerboller og kle i Pumasko. Meg selv inkludert, her jeg sitter i Bergen på jobb og ikke kan reise ned for å okkupere Trandum.

Jeg håper noen andre gjør det. Og jeg håper noen hjelper flyktningene i skjul. Jeg vet at menesker i skul trenger penger. Jeg har ikke sikker inntekt, jeg har ikke egentlig noe sted å bo selv, men hvis noen det vedkommer leser dette vil jeg likevel påta meg å fø en av dem så lenge det er nødvendig. Jeg oppfordrer alle dere som leser dette til å tenke nøye over hvor mange flyktninger du kan fø, mens de lever livene sine i skjul for å unngå torturen myndighetene vi har valgt vil sende dem hjem til. Hva kan du gjøre for at ikke barna våre skal lese i historiebøkene og skamme seg over å være norske?