Å skrive noe nå er meningsløst
Det er ingenting annet som er verdt å skrive om enn Gaza. Men hvordan i all verden skal jeg skrive om det? Det er ikke min krig, jeg kan ikke den krigen, jeg klarer ikke holde Hizbollah og Hamas fra hverandre, jeg klarer ikke å skjønne hvorfor noen trekker Al Qaida inn i ligninga, jeg fatter ikke hvordan Israel reint praktisk kan gjennomføre den blokaden. Jeg hadde knapt hørt om de båtene, og selv om jeg kjenner at jeg er utrolig stolt på vegne av forfatterstanden når Erlend Loe skulle ha vært der, ville jeg aldri ha reist fra min egen unge for å bli satt i Israelsk fengsel, selv om jeg aldri hadde gjetta på at jeg kunne blitt skutt.
Jeg ser på nyhetene og skjønner ingen ting. Hvorfor diskuteres det om båtene hadde våpen? Det er lov til å være bevæpnet i internasjonalt farvann, det er sånt man gjør for å forsvare seg mot sjørøvere, for eksempel. Og hvorfor diskuteres det om hjelpearbeiderne kastet soldater over bord? Man har lov til å kaste sjørøvere over bord, og bevæpnede mennesker som border båter i internasjonalt farvann for å beslaglegge lasten er sjørøvere. Når sjørøverne begynner å skyte er det faktisk lov til å slå dem i hodet med et stolbein eller skjære i dem med tollekniven, også.
Jeg hører politiske partier advare mot boikott. Hva hadde de sagt hvis Hamas hadde bordet lastebåter på vei til Israel og skutt sivile om bord? Hvordan i all verden kan de bruke mine penger til å handle med en sjørøverstat? Det er en sånn enorm fornærmelse mot sjøfolkene som har bygget vår rikdom at det ikke er til å fatte – men å fornærme sjøfolk har den politiske makta god trening i, når jeg tenker meg om.
Og at de gjør det mens de nekter å godkjenne Hamas som Gazas lovlige regjering er enda vanskeligere å begripe. Demokratiet er ikke noe man kan legge til side når man syns folk velger feil. Og det er heller ingen akseptabel løsning å bytte ut folket, heller, slik Israel nå gjør med Norsk støtte og hjelp. Ved hjelp av mine penger, altså. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med det. Jeg er fremdeles ikke villig til å reise fra ungen min for å gå om bord i en båt og bli skutt på – selv om det er mye mer fristende nå enn det ville vært for en uke siden. Og alt jeg kan si er sagt før, blir sagt hele tiden, hver dag, av folk som skjønner mye mer enn meg.
Å skrive noe nå er meningsløst. Men å skrive er det eneste jeg kan, så jeg gjør det likevel.