Purreløk

Det drypper vann nedover nakken hennes. Iskalde dråper regn på grensen til snø blander seg med nedkjølt svette langs ryggraden. Superundertøyet er ikke supert nok, vindsettet er ikke vindtett. Hun kan nesten ikke kjenne at hun har hender lenger. Hun er virkelig ikke sikker på om hun har tær. Da radioen begynner å knitre, har hun mest lyst til å kyle den innover mellom trærne i protest mot alt sammen. Hun tar seg sammen og lytter i stedet. Gutta har sett ei ku med kalv mye lenger opp. De skal prøve å jage den nedover.
 ”Og Ingrid, hvis du ser den, så skyter du den faen ikke! Vi må ha helikopter for å få den ned fra ura der du står!”
 
Ingrid kunne også godt ha trengt helikopter for å komme seg ned fra ura da de endelig innser at kua og kalven er tapt for kvelden. Før hun har kommet ned på stien, verker det sånn i knærne at hun tviler på at hun vil klare å stå oppreist dagen etterpå. Og dagen etter der. En hel jævla uke i kald, mørk skog i tunge støvler med en helt utrolig tung rifle på jakt etter en elg som ikke hadde gjort henne noe. At det går an. At det går an å være så dum!
 ”Ikke bare dum,” sier Ingrid til seg selv. ”Jeg er ikke bare dum. Jeg er stolt, og hevngjerrig og smålig. Jeg har vel fortjent neglespretten.”
 
Det var Oscar som gikk på jakt. Elgjakt om høsten og rypejakt i februar, en uke hver gang. Han kom sjelden hjem med noe, og Ingrid mistenkte at han og resten av jaktlaget lå mer inne i hytta enn ute i skogen, og at de byttedyrene de var mest interesserte i var flytende bjørnunger. Mens Ingrid satt hjemme i byen med først en, så to og i fjor tre unger, ballettrening og fotballtrening og babysvømming, raserianfall under påkledningen om morgenen, tannbørster som havnet i toalettet i protest under kveldstellet, bilen som alltid streiket akkurat den uka, feberanfall i barnehagen, omgangssjuke om natta. Det var Oscar som gikk på jakt, men i fjor hadde Ingrid tatt jegerprøven, og til bursdagen sin hadde hun ønsket seg rifle. Faren hadde blitt lykkelig, han hadde kjøpt en svindyr en til henne og så spurte han jaktlaget sitt om Ingrid kunne få ta hans plass. Kameratene hans kunne ikke godt si nei, for faren hadde kjempet mot kreften i to år og det var åpenbart at han kom til å tape før høsten. Nå fikk Oscar bekymre seg for kvaliteten på minstens avføring og eldstejentas venninneproblemer. Ingrid skulle på jakt. Og hun skulle treffe, også, hadde hun skrytt før hun dro, hun skulle skaffe elgkjøtt i motsetning til hva Oscar pleide å være i stand til.
 
Etter en dag i skogen var hun ikke lenger det minste bitter for alle jaktturene til Oscar. Hvis de lå sånn bare en eller to av de dagene de var borte, hadde han hatt det verre ute enn hun hadde hatt det hjemme. Hun sukker tungt over rattet. Hun kommer til å måtte fryse ute sju dager i strekk, og så komme hjem med halen mellom beina uten så mye som en klov å vise for seg.
 
Hun blir sittende i bilen litt etter at hun har stanset foran huset, farens hus som nå var hennes. Hun syns det krymper for hver gang hun ser det, huset og hagen som en gang hadde vært hele verden er nå så bitte lite at det nesten er ynkelig. Bare himmelen over det hele er like stor, og grantrærne oppe på haugen er fremdeles like mørke og truende. Hun myser opp mot dem, står det noe der oppe? Jo! Midt oppe på haugen, akkurat der hun og ungene plantet purreløk i sommer. De hadde visst aldri tatt opp den løken. Ingrid låser bilen så alle lysene slukkes. Hun kjenner øynene vokse etter hvert som de blir vant til mørket og kan se hva som står på haugen. Det er faen ikke sant. Hun teller tolv tagger på geviret til elgoksen. Hun strekker seg etter rifla, men stanser seg. Oksen står på innmark, og naboene er ikke lenger unna enn at de ville høre henne. Hun vil miste jaktlisensen hvis hun feller det dyret. Hun teller på fingrene om det er verdt det likevel. Det er ikke det. Så vidt.
 
 *
 
Knærne holder. De bærer henne opp bakker og ned ras, over tuer og under lave greiner hele neste dag også. Men elg ser verken hun eller resten av jaktlaget, og da hun stanser bilen utenfor huset, er hun så av i både knærne og hoftene at hun ville spy ved tanken på fem dager til. Hadde det stått elg på haugen hadde hun neppe klart å styre seg, men haugen er tom, og hun går inn for å skjenke seg en dugelig konjakk. Men så blir hun stående med flaska i hånda ved farens barskap og stirre ut av vinduet, for nå er det bevegelse der ute igjen. Mellom grantrærne kommer et digert dyr, ikke oksen, denne gangen, men ei ku. Bak den følger det en – nei, to – kalver. De blir stående der oppe, de beiter frossen purreløk en god stund før de stryker av gårde igjen. Ingrid setter ned glasset og banner. Hun står en lang stund og ser mot purreløksengen på haugen før hun heller konjakken i glasset tilbake på flaska. Så kler hun på seg igjen. Hun finner spade i kjelleren, og hun arbeider seg god og svett før hun får løken opp av den frosne jorda. Hun slenger dem ned i bagasjerommet på bilen og kjører av gårde.
 
Dagen etter får de oppholdsvær. Det er kaldere, men det kjennes likevel bedre når hun ikke er tvers igjennom fuktig. Men elgen ser de fremdeles ikke noe til, og på tur ned igjen treffer hun Ragnar som mumler noe om at det nå ville være synd om de skulle måtte sende ho Ingrid heim frå den første jakta uten kjøtt. De hadde no vorr gjæft om ho fekk meir enn han Oscar?
 ”Hysj,” svarer Ingrid, og Ragnar tror først hun ikke ville høre snakk om noen konkurranse, men så blir han også var gryntingen. De blir stående musestille og lytte et øyeblikk begge to, og så tar Ragnar ledelsen. Han nikker til henne at hun skal gå mot venstre, og hun kjenner en takknemmelighet som grenset mot kjærlighet, han er god, Ragnar, en god venn av både faren og henne. Han lister seg mot høyre, og dermed er det hun som først får dyrene på skuddhold. Alle fire. Oksen, kua og to kalver. De står i den lille lysningen like foran dem med de digre munnene fulle av frossen purreløk. Så rart at hun er så stø på hånda! Så rart at hun ikke er redd. Den oksen kunne drept henne på et blunk. Bommer hun nå, har hun for alltid ødelagt sitt eget rykte. Men oksen blir aldri var henne, og hun bommer ikke, hun treffer rett ovenfor forbeina, midt i hjertet. Oksen kaster hodet bakover og løfter seg fra bakken, den springer framover, mot bilene, tenker Ingrid, riktig retning, det var flaks. Den er ute av syne på et øyeblikk, men Ingrid vet at den kommer til å falle. Kua og kalvene er også i lufta nå, men det smeller igjen før spranget tar dem ut av lysningen. Kalven kommer bare femti meter etter å ha blitt truffet, men femti meter er nok, tenker Ingrid. Den er ute av lysningen, og også den løp i retning av bilene. Ingen av jaktkameratene kommer til å krysse den lysningen. Ingen kommer til å se purreløken. Ingen andre enn Ragnar.
 
 Ragnar krysser lysningen med lange skritt. Han klapper henne på skuldra før han kaller opp de andre på radioen.
 ”Ingrid skøyt en storokse,” sier han. ”Tolv tagger! Og jeg fikk en kalv.” Han forteller hvor de er. Så ser han på Ingrid rister smilende på hodet.
 ”Vi kan ikke la det ligge sånn,” sier han, og nikker med hodet mot løken. ”jeg skal samle det sammen og stikke det inn under ei rot. Gå og finn oksen, du.”
 Ingrid nikker takknemlig. Så småløper hun de tre hundrede meterne storoksen har klart å springe med ei kule i hjertet. Hun finner den liggende på siden, med oppsperrede øyne og tilbaketrukne, tykke lepper. Den ligner litt på Oscar. Hun kysser den mellom øynene før hun begynner å vurdere hvordan de skal bære seg ad for å få den med seg.