Nøkkelen til lykke
Vidunderlige Marna Eide kommenterte til et annet notat at «Nøkkelen til lykke er frihet og nøkkelen til frihet er mot» (min frie oversettelse til norsk av hennes frie oversettelse til engelsk fra gammelgresk). Jeg tror hun har rett.
Jeg har jo en del ting som virkelig holder meg på plass, men de fleste av dem er tidsmessig begrensa til ungens barneår, og når jeg teller etter er det sjokkerende få igjen av dem. Sånn ellers kan jeg i grunn gjøre som jeg vil. Det er … euforisk. Sånn innimellom.
Andre ganger er det tisse-i-buksa-skremmende. Nå, for eksempel. Når jeg plutselig skjønner at det er min tur til å ta det valget jeg har sett så mange talentfulle venner ta før. Det mellom trygghet og frihet, mellom kunst og middelklassekultur, mellom å bruke penger på å sitte i en leid kjeller og spille gitar til man blir best i verden eller på å kjøpe hus med kjeller man altdri har råd ti å sitte stille i.
Jeg har sett noen satse og lykkes. Jeg har sett andre satse og mislykkes. Jeg lurer på om de angrer i dag, om de drømmer om den økonomiske tryggheten de hadde hatt hvis de hadde fått med seg oppturen i boligmarkedet, hvis de hadde jobba og spart i stedet for å spille og knapt ha penger til nye strenger.
Jeg har aldri sett noen lykkes uten å satse.
Sånn prinrippielt mener jeg at det eneste riktige er å kaste seg ut i det, å investere i sin egen kunst, å ta sjansen på en minstepensjonisttilværelse der den daglige turen går mellom fattighuset og senga jeg deler med tre andre kunstnere som aldri tjente nok penger til å sikre seg en nogenlunde alderdom. Faen heller, man er da ingen maskin i Nirvana, heller.
Men Jesus, altså, jeg har alle forfedrene, rekke etter rekke av småkårsbønder fra to land, skrikende på skuldrene. Sett verdiene i fast eiendom, skriker de, invester i kyr, jente, skaff deg en solid bonde, fød flere barn, trygghet, trygghet, trygghet! Åh, skammen ved å bli ei gammal legdekjerring!
Jeg vet jo at de bare vil meg vel. Men hvis noen har en trylleformel som får spøkelser til å forsvinne og forfedre til å holde all visdommen sin for seg selv, ville jeg være ytterst takknemlig.