Jeg har vel egentlig pleid å legge ut julegave, har jeg ikke det? En fortelling, liksom? Det skjedde ikke i år. Førjulstiden har vært … spesiell, og det får dere sikkert høre mer om seinere en gang. Jeg er i alle fall inmari fornøyd med å ha kjøpt gaver til de jeg skal være sammen med på julaften og stort mer klarte jeg ikke.

Men nå! Klokka tre på natta. Når huset er reint og juletreet har både kuler og gaver og pinnekjøttet dufter i panna og barnet er bestukket med kandissukker for å ligge stille og se julekonsert på tv, nå kjenner jeg at jeg vil lage julegave. Det blir litt sånn som den onkelen som kjøper alle julegavene på bensinstasjonen på veien til selskapet, men det får bare være.

De sover nå, de små som måtte gå fram og tilbake over gølvet, for å holde ut ventinga på sjølve morran, dagen, kvelden, glede seg til gjelden de skal få, de veit ikke ennå at de må betale tilbake til mora si til evig tid, hver lekebil og hvert akebrett skal kreves inn i ribbefett, hvis de drømmer nå at de skal få rømme, feire jul en dag et annet sted, skal de få se at det går ikke mor med på! Og de skylder henne nå, de vil skylde henne da, de vil skylde henne alt til hun finner ei grav.

De sover, alle de store, de falske smila som gjorde oss alle sinnssvake sitter fortsatt fast i ansiktene som stivna melisgasur på harsk kake, smaker nedtur, sur skuffelse når de kjeder seg fordi de ikke klarer å glede seg over alt de skal få som de ikke trenger, det er ikke gøy med gaver lenger, det er en lidelse, de sover og gruer seg til det, de sover med angsten for at de skal se det, alle de det skal holdes skjult for, de de holder jul for.

De sover med hjertebank og tomme bankkontoer, dunkende hodepine og slagene til en liten drummerboy mot trommehinnene, med maset om bakedag og sju slag stengt inne bak tenna og kjaset om når de kan åpne pakkene har ikke begynt enda, de sover og holder munn og da kjenner jeg at i grunn, når jeg bare får ha juletreet i fred, drikke portvin og te, skrive, ikke se tv, er det greit å leve i natt også. Så, venner, før de våkner og drukner meg i stress som slukner gleden i meg vil jeg ønske alle dere som våker med meg god jul! Fred og godt år. Sola har snudd, vi går mot vår.

Lignende innlegg

  • Full sirkel

    For snart tjue år siden opplevde jeg nervøsitet for aller første gang. Det var ikke første gang jeg sto på en scene, jeg var ikke noe flinkere til å finne skjepper til mitt lys som unge enn jeg er nå, men danseoppvisninger på skolen eller en liten rolle i en av Elisabeth Gordings oppsetninger ga…

  • Nøkkelen til lykke

    Vidunderlige Marna Eide kommenterte til et annet notat at «Nøkkelen til lykke er frihet og nøkkelen til frihet er mot» (min frie oversettelse til norsk av hennes frie oversettelse til engelsk fra gammelgresk). Jeg tror hun har rett. Jeg har jo en del ting som virkelig holder meg på plass, men de fleste av dem…

  • Slampoesi?!

    Jeg er ikke noen poet. Men jeg har sommerhus og har dermed lært å slamme mur. Da går det sikkert greit med slampoesi? Jeg er nemlig invitert til NM i slampoesi som går av stabelen på Lillehammer under litteraturfestivalen.Jeg har aldri vært med i NM i noe, så jeg kunne jo ikke si nei. Det vil…

  • | |

    Å snakke med hvite folk om rasisme

    Mala Wang-Naveen forteller om rasisme. Hun gjør det sånn vi alle veit at det må gjøres, pedagogisk, konkret, med innslag av not-all-white-people. Og quite-a-few-white-people reagerer som de alltid gjør, de diskrediterer, mistror, tolker teksten i overgriperens favør ved hvert jævla komma og lager seg en historie der det som skjedde var, om ikke greit, så…

  • Tigger.

    Jeg kjøpte Folk er folk av en hyggelig fyr fra Bulgaria i dag. Der skriver Lena Ulven om søvnløshet og andre luksusproblemer, og underveis forteller hun at hun har stjålet i en butikk en gang. En leverposteiboks, fordi hun ikke ville be foreldrene sine om penger.  ”Typisk drittunger”, skriver hun, og så sammenligner hun seg…

  • |

    Offentlig helsestell

    Jeg var innom spesialisthelsetjenesten i dag. Igjen. De refererte meg videre til sjukehus, så nå skal jeg dit i løpet av våren, også. For noen uker siden fikk jeg noen veldig fine mr-bilder av hele buken, dere veit, sånt helseministeren syns legene kanskje kan slutte å be om så ofte. Det koster penger, nemlig. Men…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *