Når trusler blir et lovlig politisk virkemiddel

Å true politiske motstandere med vold er effektivt. Det tvinger dem til å gjøre en risikovurdering hver gang de skriver eller sier noe, å tenke over om saken er verdt flere trusler og større fare for vold. Det tvinger dem til å vurdere om det er nødvendig å delta på det politiske møtet, den debatten eller demonstrasjonen, eller om sjansen for å bli slått ned eller skutt er for høy. De må sette inn sikringstiltak som koster både tid og penger, de må endre rutinene sine, de må slutte å fortelle folk hvor de skal være for å holde taler eller foredrag, slik at de når ut til færre av dem som har lyst til å høre på dem. Dessuten tar angst mye krefter, man orker mindre, og man tenker dårligere.

Strategien har alltid blitt brukt av ekstremister på høyresida, den er et kjerneelement i nazisme og fascisme. Men den var også effektiv i kampen mot nynazister på 90-tallet da antifascistiske skinheads patruljerte gatene og ga nazister bank hvis de viste seg. Alle visste at det var risikosport å bli nynazist og det holdt rekrutteringen nede helt til politiet i 2001 bestemte seg for å ta de nynazistiske miljøene på alvor og bruke de demokratiske virkemidlene de faktisk har, til å hjelpe folk ut, hindre rekruttering og forfølge lovbrudd. Jeg tror ikke noen ønsker seg tilbake til tida før det.

Likevel er det dit vi er på vei når en høyreekstrem kan true med å drepe en antirasistisk aktivist i all offentlighet og saken henlegges som «intet straffbart forhold». Politiet mener altså at det er helt lovlig å skrive at det burde vært skuddpremie på noen, og like lovlig å svare «det kommer».

Jeg ønsker meg ikke et samfunn der vi kappes om å drapstrue hverandre til taushet. Men jeg ønsker meg enda mindre et samfunn der høyreekstreme har trua antirasister og antifascister til å holde seg unna det politiske livet mens de selv normaliserer gruppebasert hat, diskriminering og vold. Jeg levde ikke mellom 1940 og 1945, men det høres ikke hyggelig ut. Dermed gjelder nittitallets logikk fremdeles: Hvis politiet ikke vil beskytte oss mot folk som truer med å skyte oss (og som med jevne mellomrom gjør alvor av truslene), må vi beskytte oss selv, og angrep er faktisk det beste forsvar.

Før jeg gir helt opp og begynner å støtte drapstrusler mot politiske fiender, syns jeg likevel det er verdt et forsøk å la politiet få et innblikk i hva de nå har bestemt seg for å tillate. Jeg ønsker meg derfor skuddpremie på Oslos politimester Ida Melbo Øystese. Og du kan altså helt uten risiko for straff skrive «det kommer» i kommentarfeltet. Det er litt leit for Ida, selvsagt, men kampen for et samfunn der vi kan drive antifascistisk kamp uten å bli trua på livet krever tydeligvis noen ofre og det er tross alt hennes ansvar, dette. Straffeloven sier:

§ 263. Trusler

Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

§ 264.Grove trusler

Grove trusler straffes med fengsel inntil 3 år. Ved avgjørelsen av om trusselen er grov skal det særlig legges vekt på om den er rettet mot en forsvarsløs person, om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap og om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne.