Kritikk

Å jobbe med tekst som skal utgis, betyr å bli kritisert. Hele føkkings tida. Jeg får tyn for å rote med tidsrekkefølge for logiske brister, for blomstrende lange passasjer som verken driver historien en milimeter eller bidrar med interessant info, for ting jeg har glemt å skrive men hele tiden forutsetter fordi det finnes i hodet mitt, for lemfeldig omgang med komma og lav punktumhyppighet, for et salig kaos av bøyningsformer, et lett dryss angloismer og rare ord jeg trodde fantes men som det nok viser seg at jeg har funnet på helt selv.

Det er ikke gøy. Ikke før jeg har gått gjennom alt sammen og kan se at teksten er mange mil bedre enn før kritikken kom. Da er det rein lykke. Da elsker jeg redaktøren og konsulenten og språkvaskeren helt i fillebiter. Det er derfor jeg orker å brette opp armene og forholde meg konstruktivt til kritikken, jeg veit at teksten blir bedre, fordi jeg veit at redaktøren min kan ting jeg ikke vet, at konsulenter leser med et blikk jeg ikke har, at språkvaskeren har en språklig ordenssans som jeg fullstendig mangler. Men nå sitter jeg med en helt spesiell utfordring.

Et av manusene jeg jobber med om dagen har, ved en inkurie, havnet i hendene på en som ikke er spesielt flink. En som ikke har språklig ordenssans eller blikk for kommaregler, som liker banalt språk og enkle historier, som blir provosert av karakterer som opptrer kjønnsutypisk eller -overskridende, i alle fall når jeg ikke problematiserer det engang. Så har vedkommende uttalt seg om teksten min.

Jeg er ikke noe sånt kjempestort menneske som tar alt på strak arm og sånn. Jeg ble først sur og så lattermild. Jeg har aldri fått så mange duste spørsmål om selvfølgeligheter, jeg har aldri sett så mange rare kommentarer. Herrejesus, liksom, tenkte jeg, skal jeg måtte forholde meg til at folk er dumme også, nå?

Problemet er bare at det syns jeg prinippielt sett at jeg skal. Det er tross alt folk som, gjennom de ikke så generøse men like fullt eksisterende støtteordningene, sørger for at jeg kan skrive bøker. Det betyr ikke at jeg skal skrive dårligere bøker for å tilfredsstille folk, men det betyr at jeg er forplikta til å prøve å gjøre det jeg skriver tilgjengelig for folk. For eksempel ved å orke å forholde meg til kommentarer og spørsmål jeg syns er imbecile, å prøve å forstå hvordan det jeg opplever som innlysende kan fremstå som kryptisk for andre, og å undersøke om det er noe jeg kan gjøre med det uten at det går ut over kvaliteten på teksten min.

«Ikke gøy» er typ første bokstav i fornavnet på hvordan jeg syns disse arbeidsdagene er. Leseren er provosert av teksten min, men jeg er ikke mindre provosert av leseren. Jeg brukte jo hele forrige side på å forklare dette, hvordan klarte du å gå glipp av det? Hvordan kan du lese denne setningen som en bekreftelse, vet du ikke hvilken effekt ordet «ikke» vanligvis har? Hvorfor tror du det er relevant at du ikke ville likt det denne karakteren liker? Tror du alle mennesker deler dine preferanser? Hvordan er det mulig å bli så opphengt i informasjonen i denne ene setningen og hva du tror at det må bety at du helt overser den neste siden som veldig klart viser at informasjonen betyr noe helt annet? Nei, jeg trenger ikke la denne karakteren reflektere over sin kjønnsoverskridende atferd. Nei, jeg vil ikke la kvinnelige karakterer føle og ane og kjenne mer, eller handle mindre. Jesus! Er du komplett idiot, eller!

Det er irrelevant om leseren er idiot. Det relevante er at teksten min blir bedre. Det gjør litt vondt å innrømme det, men det hender, ganske ofte, når jeg leser avsnitt jeg syns er glassklare en fire-fem ganger til, at jeg plutselig forstår hvordan de kan misforstås eller hvordan forrige avsnitt kan bidra til å gjøre dete mindre klart. 

Jeg har fortsatt lyst til å sette fyr på kommentarene. Jeg har litt lyst til å sette fyr på leseren. Men jeg begynner å tro på at jeg kommer til å finne kjærlighet her også. I morgen, kanskje.