Voksenbok!
Jeg har snakka mye om dokumentaren jeg skriver om pappa. Det er naturlig, for det skjer så mye publisitetsvennlig når jeg jobber med den boka. Jeg har snakka mye om Ildulven, også, det er heller ikke så rart, for det er så lett å snakke om en oppfølger til noe jeg kjenner godt og dessuten er boka i butikk og jeg synes selvsagt at alle barn bør lese den. Jeg har snakka mye, mye mindre om romanen jeg har jobba med det siste halvannet året.
Det har vært litt vanskelig å snakke om den boka. Delvis fordi hovedpersonen min skiller seg, og det har jo jeg også gjort og tenk om alle bare tror at jeg skriver om min egen skilsmisse og at jeg er verdens mest uselvstendige kvinnfolk som har hatt et utenomekteskapelig forhold til en prostituert kvinne, hater broren min og forrakter faren min? Tenk om ingen tror på at jeg hadde førsteutkastet klart mange måneder før jeg begynte å skille meg selv – og absolutt ikke har brukt romanen som mal for livet mitt? Jeg skal ikke juge på meg at temaet var helt tilfeldig – det var jo en grunn til at jeg tenkte mye på samlivsbrudd i den perioden – men jeg vil like det veldig dårlig hvis noen tror at dama til Rune er et selvportrett.
Delvis har det vært vanskelig at boka kommer på Juritzen. Ikke fordi det har vært vanskelig å gi ut bok på Juritzen, men fordi folk blir så rare i trynene sine når jeg sier det. Noen gratulerer meg med alle milionene jeg nå er garantert å tjene. Noen lager sånne grimaser som man vanligvis bruker for å vise at maten man nettop smakte på ikke var særlig god. Noen syns synd på meg som ikke fikk gitt ut på et «ordenlig» forlag. Sannheten er at jeg gir ut på Juritzen fordi Tiger jobber der. Jeg trengte en redaktør som skjønte hva jeg holdt på med. En som ikke har gått rett fra Katedralskolen til litt.vit. (som helst aldri har gått litt.vit), som, når jeg lar dama til Rune snuble ut av den sentrale, nyoppussede, romslige leligheten sin og inn i en virkelighet jeg kjenner godt, har levd nok til at han vet at den virkeligheten finnes. Tiger Garté matcher stillingsbeskrivelsen. Han jobber for Juritzen. Kanskje betyr det at boka mi når ut til masse mennesker. Foreløpig har jeg merka mindre forskjell på dem og Gyldendal/CappelenDamm enn jeg hadde venta, men det kan jo hende de har noen trylleformler liggende i en skuff eller noe. Kanskje betyr det at den blir lest av like mange som de andre bøkene mine men likevel virker litt som en flopp fordi det tydeligvis er meningen at man skal selge skikkelig mye når man gir ut bøker der.
Det spiller i grunn ingen rolle.Det eneste som er viktig, er at jeg er skikkelig fornøyd med boka. Jeg er stolt av den og gleder meg til å sende den ut i verden. Jeg syns den er både morsom og rar og litt trist. Den sier noe om ting jeg er opptatt av, om avhengighet og frihet, og om kjærlighetens muligheter – og begrensninger. Det er fordi jeg har skrevet om noe som kan få folk til å tro at jeg har gjort temmelig usympatiske ting. Fordi Tiger har holdt meg i hånda – når han ikke har fika meg opp eller klappa meg trøstende på ryggen. Og nå skal jeg begynne å snakke skikkelig, skikkelig høyt om den boka, altså.
Den heter «Jeg kan oppløse mørket». Den kommer i slutten av januar. Den kommer til å se sånn ut:
