Fylleangst
Hukommelsen min er ikke så glad i meg. Den er lite samarbeidsvillig, kan man si. Jeg stålsetter meg og går gjennom kvelden i går fra gin tonicen på fors til det siste glasset vin på Gyldendals julebord. Jeg hadde farris i den vinen. Utrolig fornuftig av meg, må jeg si. Og så gikk jeg hjem og ikke på nash. Rimelig fornøyd med meg selv, i grunn. Lener meg tilbake i sofaen. Slapper av.
FLASH. En eller annen bitch fra Rettsdata helte vin på den vakre, lårkorte italieneren. Jeg ganda forbryteren. Før jeg skjelte henne ut og sa stygge ting om henne til sjefen hennes. Herregud, Guro, Fylleganding? Hva blir det neste? Høstfest med sverd? Det hadde for så vidt kledd kjolen min, for jeg hadde på meg den hvite du kan se bilde av på forsiden. Og hun VAR jo usedvanlig usympatisk. Dessuten er det jo ikke sikkert ganding virker når man gjør det i fylla. Dessuten er karmaen min allerde så vanvitttig dårlig at litt fylleganding fra eller til neppe gjør noen forskjell. Lener meg tilbake i sofaen. Slapper av.
FLASH. Dansa jeg virkelig sånn? I den kjolen? Jeg må ha vært kokende varm og rød og ikke det minste lekker, vi snakker omlag søtten meter ullstoff, altså. Og de lange ermene, svingte jeg dem virklig rundt hodet til den stakkars dansepartneren min? Jeg må skaffe meg bondage-nylonstrømper så jeg kan være sikker på at jeg klarer å oppføre meg. Jeg håper dansepartneren var fullere enn meg. Alle drakk med begge henda, det kan umulig være noen katastrofe at jeg tok litt av på gulvet. Lener meg tilbake i sofaen. Slapper av.
FLASH. Dansepartneren, ja. Det var jo forlagsdirektøren, det. Herrejesus. Nå klarer jeg ikke lenger å trøste meg selv. Forsøker meg med fortrenging. Hukommelsen samarbeider ikke. Mens resten av kvelden står relativt tåkete for meg, kan jeg med all ikke-ønskelig tydelighet se akkurat den dansen. Jippi. Tenk på noe annet. Tilbake til den lårkorte italieneren. Hun var i alle fall glad i meg. Hun påsto at jeg var et forbilde og foreslo at vi skulle begynne å trene kampsport sammen. Jeg var åpenbart ikke den eneste som var dritings. Lener meg tilbake i sofaen. Slapper av.
FLASH. I et forsøk på å flørte med redaksjonssjefen klarte jeg å formulere meg så klønete at jeg endte opp med å kalle henne ubrukelig. Au. Flaut. Var hun full nok til at det gjelds som toveis fyllerør man ikke trenger å be om unnskyldning for? Neppe. Kanskjehun var edru nok til å skjønne at jeg i utgangspunktet prøvde å si noe hyggelig? Aner ikke. Det var veldig sent. Jeg tror hun klemte meg etterpå. Og herregud, jeg kan da umulig være den første latterlig fulle vrøvleren hun har måttet holde ut med. Hun har sikkert vrøvlete-forfatter-hpndterings-tillegg innbakt i lønna. Eventuelt burde hun ha det. Kanskje hun tilgir meg hvis jeg starter en kampanje for at redaktørene burde få et sånt tillegg alle sammen.
Herregud så glad jeg er for at de har signert kontrakten på Ctr+Alt+Delete. Hvis ikke ville de sannsyligvis ha ditcha meg for å slippe å invitere meg tilbake neste år.