Kjønnskamp

kommentar til kronikk i Dagsavisen, «Kjønnskamp i blinde»

Denne var jo ikke så dum – men litt dum likevel. Som i alle de dummere innleggene i debatten, snakker Trampe om «menns problemer» som om de rammer alle menn og ingen kvinner og det er jo ikke sant. Mens kvinnekampen stort sett har stått om ting som faktisk rammer alle kvinner og ingen menn, om lovverk og samfunnsnormer og kommersielle interesser, handler debatten om menns problemer mest om egenskaper ved mannen selv, om biologi og utviklingstempo. Og gutter og menn er jo ikke like, lite like som jenter og kvinner er like. Forskjellene er statistiske, og kan ikke brukes til å spå individers utvikling eller behov. Det er ikke alle gutter som trenger å vente til de er sju med å begynne på skolen, det er ikke alle jenter som er klare når de er seks.

Dessuten er problemene ofte langt mer kompliserte enn «kvinner kan ikke jobbe fordi de må passe barna og har dermed ingen økonomi til å forsørge seg med og er fanget i ekteskapet» og andre greier kvinnekampen har stått om. Ja, gutter er statistisk seinere utvikla enn jenter. Men menn tjener også statistisk mer enn kvinner uavhengig av utdanning, så foreldre og lærere veit at gutter kan klare seg fint i livet uten strålende skolekarakterer og det påvirker oppdragelsen vi gir dem. Og – er det egentlig galt? Når vi veit at det er høy sannsynlighet for at en gruppe barn vil klare seg fint uten å bruke hele barndommen på å tøyle barnets naturlige behov for å leke hele tida, bør vi da tvinge dem til det på samme måte som vi gjør med jenter fordi vi vet at det statistisk sett vil få mye større konsekvenser for dem å ikke få gode karakterer? (jeg ønsker meg større likebehandling her, altså, men jeg er ikke sikker på om det er jentenes oppdragelse vi bør ha som mal …)

Andre problemer er jo ikke så kompliserte – menn har statistisk mindre tid sammen med spedbarna sine, opplever statistisk oftere at barna er mest knytta til mor, lar mor statistisk ta en større del av omsorgen og stiller dermed statistisk svakere ved barnefordeling (mens kvinner statistisk opplever det stikk motsatte og har noen hormonelle utfordringer i tillegg og statistisk oftere kan få det for seg at barna bare trenger dem). Men i diskusjonen snakkes også dette om som et problem som oppstår når barnefordelingen skal skje, og det er jo like dumt som å prøve å løse problemet med kvinners tidligere manglende mulighet for skilsmisse med å gjøre skilsmisse juridisk lettere å oppnå. Vi trengte barnehager og studielån og diskrimineringsvern i arbeidslivet for å komme noen vei – i tillegg til en holdningsendring hos både kvinner og menn, selvsagt. Menn trenger mer rettferdig permisjonsfordeling, selvstendig opptjening, et mer barnevennlig arbeidsliv i tradisjonelle mannsyrker og klare regler i barnehage og skole for at far skal kontaktes like ofte som mor – i tillegg til en holdingsendring hos både kvinner og menn, selvsagt. Men det skriver jo ikke menn avisinnlegg om.

Og det er kanskje mitt største problem med «mannskampen»: Menn skriver med jevne mellomrom kronikker der de påpeker at det ikke er så lett å være mann, og det er kvinner skyld og kvinner burde gjøre noe med det, for hvis ikke går alle gutta til Andrew Tate og lærer å bli rævhol. Som om de vil true kvinner til å gjøre jobben for seg, liksom. Som om samfunnet serverte kvinner likestilling på et sølvfat og nå er det guttas tur. Sorry, ass. Lær av kvinnekampen. Organiser dere sjøl. Finn de gode politiske løsningene, de som er gode for hele samfunnet, sånn barnehager og delt forsørgerbyrde er et gode for alle kjønn. Ikke overlat til kvinner som Trampe å skrive de mest fornuftige innleggene. Gjør jobben sjøl.