Gamle sanger om igjen
Infosjefen i indremisjonen Espen Ottosen og jeg har en historie. Under kampen om ekteskapsloven var han en av mine favorittmotstandere fordi han var helt ekstrem og samtidig ved sine fulle fem – det gikk an å stille ham til ansvar for det han sa i motsetning til en del andre åpenbart forstyrrede individer som ralla rundt i debatten.
Problemet er selvsagt at Espen Ottosen har et kall fra Gud, og han kan ikke akseptere et nederlag. I årene som har gått blir han aldri ferdig med å angripe ekteskapsloven og på rettighetene vi klarte å kjempe fram for unga våre. Ettersom ingen orker å svare ham mer, fortsetter han å hamre løs på mine gamle sitater fra 2005. Ettersom jeg blir nevnt med navn er det forventa at jeg svarer, i alle fall innimellom.
Etter at han var ute og ralla igjen i går har jeg svart, igjen. Sånn offisielt og ordentlig, igjen. Kommer på trykk en av dagene. Men jeg har også lagt ved et personlig svar som debattredaksjonen har vært så vennlige å videreformidle til ham:
Kjære Espen.
Jeg skjønner at du savner meg. Jeg kan også tenke tilbake på tiden da du og jeg hadde jevnlige stevnemøter med varme. Men å slippe navnet mitt i avisene hver gang du har mulighet er en pinlig desperat måte å oppnå kontakt på. Det er på tide å gi slipp, Espen. Det er faktisk slutt. Jeg har gått videre med livet mitt, jeg har andre menn jeg må krangle med, om andre emner enn det du og jeg hadde sammen. Det er på tide at også du beveger deg fremover. Det er så mange andre du kan krangle med, og så mye annet du kan krangle med dem om! Verden er så full av fattigdom, sykdom, undertrykkelse, nød og generell umoral at du, hvis du bare løfter blikket litt, hvis du bare slutter å tenke på meg, er garantert å finne noe nytt som kan oppta deg. Jeg ønsker deg all mulig lykke til videre i livet.
Vennlig hilsen Guro.
Hvis dere alle krysser fingrene og ber til hvem dere nå tror eller ikke på om at han skal ta hintet, tillater jeg meg å håpe på at det blir siste gang jeg må bruke minutter av en søndag på sånt tull.