Sykt fravær

Tidlig i høst fikk jeg vondt i kroppen, og i halsen, og så ble jeg helt sinnssykt slapp.
”Svineinfluensa,” sa legen, og så ble jeg sykemeldt en uke. Halvannen måned senere ble guttungen syk. Høy feber og hoste.
”Svineinfluensa.” En ukes karantene selv om han var frisk etter tre dager. Etter to av de dagene ble jeg syk igjen. Feber, hoste, kroppsverk og hodepine.
”Svineinfluensa.”
”Igjen!?”
”Kanskje. For sikkerhets skyld.” En ukes karantene på meg også. De første dagene var jeg virkelig syk, og slett ikke i stand til å ta meg av den helt friske femåringen som var i karantene sammen med meg. Dermed måtte kona ta noen dager fri, også.
 
 Familien har med andre ord hatt et latterlig høyt sykefravær i høst, enda vi bare har et barn og enda den ene av oss er verdensmester i immunforsvar. Forestill dere situasjonen i trebarnsfamilier der ungene har fått en ukes karantene etter tur! I stedet for å slappe av på kontoret, trekker foreldrene morgen etter morgen lodd om hvem som må prøve å underholde unger fulle av energi og virkelyst som ikke får gå på skolen, eller på trening, eller på lekeplassen. Ikke jukser vi heller, for Staten har sagt at dette virkelig er viktig, vi må beskytte asmatikerne, og diabetikerne, å sende barna for tidlig på skolen kan ta livet av klassekammeratene deres.
 
 Ikke fordi det er særlig mange som har dødd. Det er mange, mange færre enn under en vanlig influensa. Men når Staten har sagt at vi skal vaske hender og holde oss hjemme, ja så gjør vi det likevel. Vi vil jo ikke ta livet av noen, heller.
 
 Resultatet er at sykefraværet i Norge har økt. Det hadde Staten tydeligvis ikke klart å regne ut på forhånd, for Statsministeren syns det er både alarmerende og overraskende og alvorlig. Det sier han veldig mange ganger hver dag i alle avisene og på tv. Det er nesten så vi tror ham. Det er nesten så vi glemmer at sykefraværet har økt fordi han for bare noen uker siden var på tv og i avisen mange ganger hver dag for å fortelle oss hvor viktig det var at vi holdt oss hjemme hvis det var den minste sjanse for at vi var smittefarlige. Det er nesten så vi begynner å bekymre oss for sykefraværet, vi også. For pengene våre, fellesskapets midler, som, i følge Statsministeren går til sykelønn i stedet for til skoler.
 
 Det er nesten så vi akseptere at ”noe må gjøres”. Noe som inkluderer at folk skal straffes for at de blir sjuke. Eller når de gjør som Staten har sagt og holder friske unger hjemme i dagevis for å beskytte andre. Heldigvis er det bare nesten. Hvis ikke Statsministeren holder kjeft snart, skal jeg personlig sprøyte ham så full av influensa at han må ha vikar resten av stortingsperioden.
 
 (Jada. Jeg setter tilbørlig pris på å bo i et land der man ikke blir arrestert og torturert for å true statsministeren med biologisk terror. Og neida, jeg syns ikke dette er den viktigste saken i verden. Verden er tross alt i ferd med å gå under.)

Men jeg stemte jo på ham, på en måte. Jeg skjemmes. Jeg tar det personlig, kan du si. Jeg gjør det aldri igjen.